Dragning mot havet

Nina uler rundt hushjørnene. Av og til rister hun i hele huset slik at jeg må stoppe opp. Puster ikke, lytter inne, lytter oppmerksomt om alt er ok på utsiden av huset. Alt roer seg ned igjen. Stille etter skakingen. Igjen tar Nina tak i huset. Rister det, men huset står i mot.

Jeg må handle litt til helgen. En strabasiøs handletur der handlevogn og bildører må holdes fast. Slippes den ene, vrenges en dør. Alt er mye vanskeligere enn på en vanlig dag når Nina ikke er på jobb.

Min lille handletur gir meg dragning mot havet. Hvordan ser det ut? Jeg kler med godt og begir meg på vei mot vest. Nina tar tak i meg flere ganger slik at jeg må legge meg på henne. Vi kjemper mot hverandre en stund. Så gir hun seg og jeg kan komme noe videre før hun igjen utfordrer meg med sin styrke. Jeg seirer hver gang, og hver gang kjenner jeg at jeg blir sterkere inni meg. En kraft fylles i meg og jeg kjenner at jeg mestrer, jeg klarer.

Mot Haraldsstøtten tar hun tak i meg igjen og jeg er nær ved å gi meg over for henne. Hun er så sterk. I flere sekunder kommer hun med sin kraft mot meg, og er nær ved å dra meg over ende. Jeg står i mot og kjenner at jeg er enda sterkere.

På veien ned mot havet treffer jeg en mann som advarer meg. «Vær forsiktig. havet slår langt inn over stien.» Jeg lar advarselen ligge litt i bakhodet. Jeg møter flere som har vært ute og sett på havet og har kjent samme dragning som meg for dette naturfenomenet Nina. Nina har begynt å piske meg i ansiktet som gjør at jeg mister litt av den visuelle oversikten. Jeg må senke hodet og jeg må bøye kroppen framover og lene meg på henne for å komme videre. Vi er to kvinner som kjemper mot hverandre.

L1090215

Jeg har bestemt meg for at jeg vil ned til naustet og se. Jeg skal ikke utfordre Nina mer enn nødvendig. Jeg vet at hun er sterkere enn meg, og kan «vippe meg av pinnen» når som helst med sin kraft. Jeg forsøker å få tatt noen bilder mens Nina rister i meg. Det er umulig å holde kamera i ro. Nina kommer gjerne med et skikkelig støt akkurat når jeg trykker på avtrekkeren. En robåt har slitt seg og slenges mot land. Tang og tare ligger langt over stien. Lenger borte ved klippene støter havet mot land og sjøsprøyten står over vegen som ligger der.

Jeg snur og lar Nina få lov å herje videre. Jeg vet at jeg har vunnet, for om noen timer vil hun gi seg, og livet går videre. Om ikke jeg gir meg kan vi begge gå tapt.

Jeg vandrer mot Haraldsstøtten, og jeg får en fornemmelse av at kystfolket er som den. Vi står oppreist, som en bauta. I generasjoner har vi gjennomgått mange ganger. Det preger vår kultur og det preger folket. Vi er «slitere».

I dette øyeblikket kjenner jeg på min indre kraft og styrke. Jeg lar opplevelsen fylle meg, og kjenner på en enorm glede og energi.

L1090234

Takk Nina for at du kom og gikk. Du har lagt igjen mange spor som vi må rydde opp etter deg, og vi har fått utfordret oss igjen, som gir oss mulighet til å hente vår egen iboende kraft og styrke inni oss.

Hva med deg, kan du kjenne det slik?