Et folk, – et Norge

Da dette bildet ble tatt hadde bomben gått av i Oslo og skytedrama pågikk for fullt på Utøya. Disse to kompisene gikk rundt og lekte i strandkanten, – intetanende hvilken symbolikk de gjenspeiler.

Som andre sjokkartede opplevelser var dette også noe som ikke gikk inn, som ble liggende utenpå, som jeg beskyttet meg mot å ta innover meg. Det var som jeg ble forsteinet, ingenting kom ut av meg, all bevegelse i meg stoppet opp. Jeg holdt pusten, det ble for sterkt å slippe den til, – da ville jeg føle, oppleve, ta inn over meg tragedien.

Angsten som bredte seg innenfra måtte jeg beskytte meg mot. Å forsteine meg selv i kroppen kunne hindre at angsten fikk spre seg utover i kroppen og få ta bolig i meg.

Bare for noen dager siden hadde tanken streifet meg at i år var det 10 år siden » nine eleven» . Denne gangen ble terroren så nær, at den truet min trygghet i dagliglivet.

Mandagen gikk jeg i tog. Kjente, visste jeg måtte delta for å ha tilhørighet.

På Rådhusplassen kjente jeg bare på sorg og fortvilelse for dem som hadde vært i tragedien og stod oppreist og «forklarte». Når jeg var i et slikt sjokk og hadde mistet all bevegelse, hvordan hadde de det?

Uken gikk, tarmbevegelsene hadde stoppet opp. Jeg var oppstipert og hadde mage som en stortromme.

29. Juli, Olsok og offentlig flaggdag. Jeg heiste flagget på halv stang, og kjente det kom et sukk langt ned i magen. Jeg hadde begynt å bevege meg igjen. Pusten kjentes friere og jeg slapp litt mer til. Jeg fikk igjen lyst til å arbeide med mitt nærvær. Rette oppmerksomheten mot kroppen gjennom bevegelse og meditasjon.

L1010495

I løpet av helgen hadde jeg en lang tur. Det kjentes godt å komme i større bevegelser. Sliten, men fornøyd kommer jeg hjem. Hunden rusler rundt meg, radioen står på og jeg hører Liv Ullmann’s stemme som sier vi er alle mødre til all verdens barn. I det jeg henger hundebåndet på kroken kjenner jeg at jeg må holde fast i det, – og så kommer de etterlengtede hulkene, helt ned i magen. Endelig kan jeg slippe pusten og gråten til, – helt ned i bekkenet.

Jeg er kommet i bevegelse igjen, fra innsiden. Jeg løfter meg fra innsiden ved kraft av pusten, og jeg kjenner meg sterk. Kjenner jeg er godt balansert over føttene, men ikke bare balansert, – det er som føttene mine har røtter og forankerer hele meg, og jeg er:

ET FOLK, – ET NORGE

L1010534