fbpx

Lenge til neste møte med min datter

Så er tiden kommet, – som jeg har ventet på, – som jeg tror jeg har forberedt meg til.

Min datter foretrekker sine venner, og vraker meg. Jeg tror jeg er forberedt, men kjenner at jeg allikevel er totalt uforberedt. Jeg assosierer det med samme følelse når jeg ble vraket av venninner da jeg vær liten jente. Når de andre jentene hang sammen og jeg måtte stå utenfor. Følelsen av å ikke være populær og god nok.

Et øyeblikk er det som om alt stopper opp, – et øyeblikk som jeg besinner meg, og lynkjapt forstår hvilken situasjon jeg befinner meg i.

er med ett klumpen i halsen et hundredels sekund, – før jeg klarer å stotre fram. Hvor skal dere da?

Vet ikke, svarer hun, og glir forbi meg inn på rommet sitt. Jeg derimot blir stående som en støtte.

I mitt fagspråk kalles dette en fryssitusjon. Jeg vet at skal jeg komme meg ut av dette må jeg bevege meg, og jeg vet at den viktigste bevegelsen nå er å slippe pusten til. Men da kjenner jeg hva som vil skje. Gråten står jo i halsen på meg!

Du kan jo spør om mormor vil bli med deg?

Stemmen avbryter meg i min faglige diskusjon. Hun gir meg et forslag, en mulighet til å tenke annerledes, -som min mor gav meg når jeg stod utenfor venninneflokken.

Kjenner med ett at jeg er i midten, strekker meg oppover og nedover.

En time senere er jeg på shopping sammen med min mor. Hun stråler av å bli tatt med, og jeg kjenner lykkefølelsen spre seg igjen. Hvor lenge har hun ventet på dette? Må jeg også vente så lenge på denne  «gjenforeningen»? Må jeg også bli 80 før min datter kommer tilbake?

Jeg tar et skritt tilbake, slipper pusten litt til, og kjenn

siterte_sitater29

En klientopplevelse skrevet i jeg form der mine terapeutiske observasjoner er flettet inn i dialogen.

Kjenner du deg igjen?

Legg til din kommentar og del gjerne:-)