fbpx

Mens byen enda sover

Lysey fra lyktene i Haraldsvan speiler seg i bannflaten

Lysey fra lyktene i Haraldsvan speiler seg i bannflaten

Tidlig morgen, – ute for å hente avisen. Stille, bare en bildur i det fjerne. Etter alle stormene der vinden har laget musikk i ventilene dag ut og dag inn, kan jeg igjen høre min egen øresus og min egen pust.

Det blir fristene å gå en lengre tur enn til postkassen.

Jeg plystrer til hunden og hun kommer, forstår logrende at vi skal gå litt lenger enn til postkassen denne morgenen.

Vannet er stille, jeg kan se lysløypa på andre siden av vannet. Den fører inn i skogen. Hunden værer endene, kryper framover. Jaktinnstinktet er alltid der. Hun trenger ikke dagslys for å orientere seg. Luktesansen er sterk og det dominerende sanseorganet.

Stien langs vannet frister, men den er ikke opplyst. Kjenner med ett at øresusen og lyden av min egen pust forsvinner. Angsten kommer opp i dagen for mørket. Jeg kjenner at jeg legger alle sansene utenpå huden når øynene ikke lenger kan se i mørket.

Redselen for alt som media har presentert opp gjennom årene kommer fram på netthinnen.

Lysten for å gå langs vannet overvinner. Friheten til å elske livet og være nærværende er større enn angsten for at det uforutsigbare skal få styre meg. Men allikevel viktig å reflektere over.

Synd det er blitt slik!