På gjengrodde stier

Etter en uke på kurs i Basal Kroppskjennskap som lærerkandidat, der hver dag har vært preget av å følge klokka, var det deilig å stoppe opp etter at deltagerene var reist.

Å roe ned, – sette tiden i et annet lys. 

Vi har hatt et fantastisk vær og jeg husker turene vi hadde her ned mot Lågen, bademulighetene og gleden ved å være her i stillheten den gang jeg var deltager på Basal kroppskjennskaps kursene.

Nå er jeg tilbake, denne gang som lærerkandidat. Et ønske de siste årene har vært å finne tid og rom til å finne tilbake til dette fristedet nede ved Lågen. Denne gangen bød muligheten seg.

Med frostrøyken omkring ørene begir jeg meg ut på naboens traktorveg. Endelig kan jeg la tiden oppheves og jeg lar meg bare drive med der beina tar meg med.  

Hvor er denne stien? Ja der er det noen spor av den. Jeg kommer meg over et tilløp til Lågen, – uten å bli våt på beina, – og der litt lenger framme finner jeg stien. Den er der, men nesten usynlig. Det er ikke mange som har gått her og holdt den lett gangbar de siste årene.  

Jeg lar stien føre meg framover. Den som viser veien, og jeg håper den viser meg fram til mitt «lille fristed» den gang for ca 15 år siden. Et fristed som gav rom å oppleve sammen med andre deltagere på kurset, men også et fristed der jeg kunne trekke meg tilbake og la egne opplevelser få komme fram. Opplevelser som var arbeidet fram gjenom bevegelse i kroppen.

Som fra det uvirkelige dukker det opp et lysthus, eller er det et vakttårn?

Ved nærmere øyesyn forstår jeg at her sitter fiskeren og kikker ut over Lågen. Jeg setter meg andektig ytterst på trammen av lysthuset. Jeg har en følelse av å være inntrenger. Fornemmer stemningen av de som sitter her. Den lystige samtalen, men også stillheten dem imellom der inntrykkene fra naturen rundt kan fylles, og hver av den tilegnes nye indre opplevelser.

Innventaret vitner om hygge og tid for ro. Her på disse få kvadratene er alt en trenger for ventingen på den store fangsten.  Feste for fiskestangen, hoven innen rekkevidde, og akevitten til å varme seg på når bålpanna ikke gir nok varme fra utsiden. «Shit fiske»