logo

Når gutta et på landslagssamling, – kjører mor sitt eget løp

Det ble en heftig reise nedover og rundt hele Sørlandet til Arendal. Bare for at mor skulle kjøre sitt eget løp. Gutta kom fram til bestemmelsesstedet hvor de skulle overnatte. Landslagsgutten ønsket seg en dobbel luftmadrass. Den på 10 cm var i følge han for tynn og den skulle være selv oppblåsbar. Så på de andre gutta. Stikk i støpslet og blow up.

Jeg rakk fram til min «Airbnb hybel» en halv time før et planlagt webinar. Ikke alltid greit å være arrangør:-)

Et skår i det hele var at det trådløse internettet ikke virket skikkelig. Det var ikke nok kapasitet til å kjøre et webinar på. Resultatet var kjekke kollegaer som kunne vente til i morgen. Min hypermoderne Macbook air som bare har en inngang- eller utgang måtte det kjøpes en duppeditt til. På handleturen ble det innkjøp av både duppeditt og diger luftmadrass. Landslagsgutten strålte fra øre til øre selv om mor kom innom turnhallen og så på.

Duppedittene er på plass, – jeg er på plass i min Airbnbhule. Kabel tilknyttet. Puh, jeg er på nett, – og vi kan starte webinaret som avtalt, – men først litt mat på en uterestaurant i Pollen. Deilig å sitte ned. Nyte været, varmen fra solen som er etterlengtet denne sommeren.

Webinaret, – inspirasjonen fra de andre som er med. At det gikk nesten knirkefritt og at de ble inspirert, – inspirerte meg slik at å legge seg for å sovne var nesten umulig. Du kjenner følelsen når du er så inspirert at du må få det ned på papiret. Etter hvert fikk jeg sove, – når en del var kommet ned på papiret. 

Våknet kl 05.30, – måtte får resten ned på papiret. Nye ideer som hadde modnet over natten. Klokken 10 kjente jeg at jeg var sulten. Litt kjapp frokost og så var det å fortsette fram til kl 14. Fantastisk dag. Jeg tror jeg kunne bodd alene på en slik hybel i flere uker uten å få abstinenser. Muligheten er jo store nå når jeg nå sitter på cafe Victor i Pollen og har fortært en deilig kyllingsalat og en gulrotkake etter anbefaling fra en venninne. Når en kafe har internettilgang og det høljer ut og jeg vet at jeg ikke kan gå hjem før det har stilnet, – ja da er det bare å slå seg til ro.

Kontakten over telefon og nettet med hyggelige samtaler og meldinger som inspirerer og som man får ideer til å inspirere tilbake. Det er flyten i dagen, – og det er tilfredsstillende. Hva mer kan jeg ønske meg ut av en arbeidsdag? En arbeidsdag som ikke er lenket til et kontor eller til et bestemt arbeidssted, – men som gir frihet til å jobbe hvor og når jeg vil og gir meg mulighet til å kjøre landslagsgutta trygt fram til Arendal. Det er godt det og varmer et mors hjerte.

Godt å bare være, – en god oppladning til neste ukes ledelse av meditasjonen i den internasjonale lærer gruppen i Basal Kroppskjennskap.

……og neste uker holder jeg webinar fra Helsingborg. Enklere kan det ikke bli. Nå har jeg også gardert meg med kabel om det trådløse skule svikte igjen.

_DSC1308

 

Vårlige fysioterapeutiske observasjoner

Frosten ligger enda tykk på terrassen hver morgen. April er lunefull. Vi tror at våren er her, – lever i håpet om varme, og mer energi til våre trøtte og slitne kropper som hungrer etter mer lys og varme.

Hva gjør en fysioterapeut? Observerer, – og det er vanskelig å legge de brillene bort utenfor terapirommet. Observasjonen er integrert i mitt følelsesliv, – i min medmenneskelighet.

I dag gjorde jeg meg 4 korte observasjoner i løpet av 1 minutts kjøretur i bil.

Kvinnen som kommer heseblesende. Jakken åpen og med vesken på skulderen med faste skritt mot sin arbeidsplass. Hodet litt bøyd bakover for å lette tilgangen til luftveiene. Jeg kan fornemme pusten hennes. den litt korte anstrengte hvesingen. Kanskje har hun allerede plassert barn på skole og i barnehagen?

Neste person er en kvinne i godt tilknappet kort rød kåpe. Knappene er svarte. Blikket er fraværende og innadvendt. Hun går rolig, – har bare hatt seg selv å tenke på denne morgenen? Skrittene er langsomme, hvilende. Jeg dveler ved blikket hennes som ikke ser omgivelsene.

Når jeg gjør en rask høyresving rundt fortauskanten kommen neste unge kvinne på motsatt fortau. Skjerf godt tyllet rundt halsen. Håret flagrende, raske korte skritt. Litt lutet holdning. Litt tung morgen?

Idet jeg skal svinge inn på parkeringsplassen kommer en høygravid kvinne meg i møte. Hun skal nok på kontroll. Hun legger jakken tett om sin svangre kropp, og legger armene i kors over magen. Hun stopper litt opp. Jeg gir tegn at hun kan passere. Blikkene våre møtes, – jeg smiler, – hun smiler tilbake, nikker og smetter ut av parkeringsplassen.

Smilet er nok til å gi meg litt ekstra energi for å starte arbeidsdagen med et smil:-)

 

 

Nyttårsfesten

Første hjemme alene fest. Tanken er å ha det stille og rolig sammen med venner. En venn  har med seg en som er perifert i gjengen. Dette blir skjebnesvangert for resten av kvelden.

shutterstock_317935109

Kvelden foregår i stillhet. De lager til et deilig måltid, samarbeider om å lage en flott ramme om kvelden. Spenningen om kvelden er til å ta og føle på.

Mobiltelefonene er stadig oppe for å ønske venner et godt nyttår.

Raketter avfyres ute. Med ett er de plutselig flere sammen enn de var da de gikk ut. Hvor kommer de alle fra?

Den ene vennen fortalte i en kort melding på Facebook hvor han er. Flere hadde ingen plass å gå. De kom.

For vertinnen ble dette et mareritt. Uerfaren om hva man gjør i slike situasjoner og redselen for å vite at man har gjort noe galt, gjør at man helst vil ordne opp selv.

Til slutt blir naboen kontaktet i de tidlige morgentimer. Politiet kontaktes og vertinnen overlater ansvaret til dem.

Det går som regel bra, men det er en påkjenning for den som har hatt festen og foreldre som har lånt ut huset.

Godt nyttår

Å stå sammen, – å gå sammen. Når dagen starter med uro

Fredagskvelden ble kort. En travel uke var over. En uke jeg visste bli krevende, og som gikk knirkefritt. Jeg visste at det ville gå bra. Jeg visste at jeg ville klare å komme gjennom den fordi jeg for det første hadde planlagt hver time for å ha kontroll på hva jeg skulle legge vekt på. jeg var lykkelig for at jeg hadde kommet i mål slik jeg hadde ønsket. jeg var sliten. Kroppen kjentes ut som en geléklump når jeg satte meg til bords sammen med resten av familien. Reker var det mest spennende og minst energikrevende jeg kunne finne på til fredagskos. 

Sengen tok i mot meg og jeg kunne stole på underlaget og gi etter for tyngden. Jeg sovnet med lyden av piskende regn og en vind som ristet i huset. Lite visste jeg der jeg lå, at mens jeg lå fredfullt under dynen, kjempet mange mennesker en kamp med frykt og redsel noen tusen kilometer unna.

Jeg sov til klokken 9 neste morgen. Våknet og skjønte ikke helt hva som foregikk. År siden jeg hadde sover så lenge. Du kjenner opplevelsen når du ikke vet helt hvor du er? Morgenstellet gikk unna i en fei. Dagen var min og jeg gledet meg over en ubrukt dag, inntil jeg skrudde på radioen og nyhetene strømmet innover meg.

Sist gang jeg satt med samme lammende følelse var jeg i København og opplevde hylende sirener og blålys i et døgn. Frykten og uroen som preget oss alle, slo tilbake til meg her på mitt eget kjøkken mens jeg lyttet til nyhetene. Samtidig opplever jeg dobbeltheten. Det kjennes som om hele brystet mitt fylles av nestekjærlighet, men som også inneholder både frykt, angst, sinne og uro, men mest rom får kjærligheten for mennesket, medmennesker, nære og fjerne.

IMG_2004

Etter å ha jobbet mange år med mennesker, der jeg har fått anledning til å få komme inn i mange menneskers aller «helligste rom», noe jeg er utrolig ydmyk for, har jeg tro på at mennesket er født gode og snille. Bare mennesket kan gjøre andre mennesker vondt.

Dagen går videre, men det er noe som er annerledes. Mens nyhetene fortsetter, blir vi mennesker mer stille. Det er en annen stemning i hele byen mens jeg vandrer gjennom den tidlig på denne lørdags formiddagen. Det er som om angsten og uroen ligger helt ut i huden på alle jeg møter. Vi snakker om selve hendelsen, men vi snakker ikke om oss selv hva vi opplever, hvilke følelser vi kjenner på. Kanskje er det for vanskelig? Har vi ord å sette på opplevelsene? Hva gjør det med oss? Utvikler vi nytt følelses vokabular i slike situasjoner?

Klarer du å sette ord på hvordan du opplever denne situasjonen?

Hybelliv – for en uke

Min første opplevelse som Airbnb gjest var når mine 2 sønner skulle på treningsleir, Ollerup camp. For et år siden  registrerte jeg meg inn som medlem i Airbnb, og lenge hadde jeg sett på om jeg skulle bestille. Utrolig hva som holder en tilbake? Alltid det ukjente, det uforutsigbare.

Nedover Danmark bar det og til en adresse, – til et hus der nøkkelen skulle ligge i trappen opp til vårt rom. Entusiasmen når vi så beliggenheten. Wow, noe vi bare hadde drømt om. 

 Tett ved den danske kyst. Sandstrand, og en hage full av roser og frukttrær. Båten duppende på enden av piren. Tenk å bo slik!!!!

Vi parkerte bilen, lukket forsiktig på døren i det tomme huset, fant nøkkelen i trappen og snek oss musestille opp trappen som om vi ikke skulle forstyrre noen, selv om vi visste at det ikke var noen hjemme.

Herlig, – et stort rom med en dobbeltseng til å krype opp i. Kokeplaten, det lille kjøleskapet, kaffekanne og vannkoker. All inklusiv. Bad deles med husvert. Jeg var tilbake på hybel, og hybelliv. Følelsen av å være gjest i et fremmed hus, og ikke helt vite spillereglene.


Husverten som lever sitt liv uforstyrret av oss ovenpå. Å ta inn andres liv uten å ville det kan være ydmykende, og interessant. Variablelt og  invaderende til andres liv.

Ok for en uke, – men jeg er glad jeg ikke er student og lever permanent i dette. Alt til sin tid, – men godt med backflash til en svunnen tid. Det er da man setter pris på hva man har.

IMG_1833

 

Hva med deg? Noen Airbnb opplevelser i år?

Gjennomføringen!

Det er tidlig mandag morgen- jeg er på vei til min coach. Jeg skal gjennomføre noe jeg har tenkt på lenge. Bytte ut garderoben min. Få ut alle plaggene som bare fyller opp og sitte igjen med «restlageret» som jeg kan kombinere sammen med nye basisplagg. Jeg ønsker meg få enkle plagg som kan bli flere antrekk til fest og til hverdag.

Loreén hjelper med på vei. I løpet av en dag kan jeg har flere roller. Hvordan kan jeg enkelt gå inn og ut av disse rollene og unngå stadige klesskift?

Siden sist jeg var hos Loreen, har jeg gjort noen innkjøp, basisplagg kalles det:-) Foran speilet med meg og vips med enkle grep så har jeg flere kleskombinasjoner. Så enkelt, men ikke lett å komme på selv. 

 

image

Etter denne åpenbaringen bærer det av gårde til en av byens damebutikker. Klær som jeg ikke hadde sett på dersom jeg hadde vært bare meg, blir prøvd, og ja det blir noen nye antrekk som jeg kan like. basisklær som enkelt skal kombineres med resten av garderoben og som lett kan skifte attitude til enhver anledning. Gjennomføringen er gjennomført!

image

Hva med deg, har du mange impulskjøp i din garderobe? Har du tenkt på å få hjelp til å renske litt ut?

 

Prinsesse for en dag

Alt er pakket og klart. Jeg har overvekt på flyet. Pakker om og sjekker inn en ekstra bagasje. Hyggelig personale. 

En kort tur fra vest til øst og ankommer Oslo s. Veien bort til drømmeboligen er ikke lang. Jeg bakser meg avgårde med mine 30 kg fordelt på 3 kolli. Stopper opp, beundrer bygningene og luxusen. Tenk her, – 2 netter.

Presser meg inn hoveddørene i luxusboligen og inn i heisen til 16. etasje og en inkognito leilighet.

Panoramautsikt til slottet og utover Bjørvika.

_DSC0571

 

Dagen opprinner. Regn og vind. Det tar ikke spenningen eller motet fra meg. Klærne er strødd rundt på sofaen i forskjellige tema. Camilla Bakke ankommer leiligheten. Vi har ikke møtt hverandre før. Hun skal stelle håret mitt og sminke meg. For en luxus dag. Kjenner at i dag skal jeg bare nyte. Åpne hjerte mitt og ta i mot. Carpe Diem og grip muligheten. For hva er dette muligheten til, og når griper vi egentlig muligheten? Camilla bruker tid. Håret blir fløyelsmykt. Sminken blir helt naturlig og ikke for mye, – det liker jeg.

_DSC0467

Jeg er kjempefornøyd og akkurat ferdig sminket når Fotograf Mona Nordøy kommer. Fotografen jeg bestilte for 9 måneder siden. Jeg er GRO, og omgivelsene må være VÅR. Det har vært en spennende forberedelsestid. Mange ganger har jeg tenkt: «Er dette nødvendig? Hun har jo mange andre som er viktigere enn meg å fotografere.»

Jeg har lest gjennom kontrakten mange ganger, og vet at jeg kan avbestille innen et visst tidsrom. Jeg lar det gå over tiden. Tiden har bestemt for meg, så slapp jeg å ta avgjørelsen. Gjør du det slik av og til også? Jeg holdt fast ved min bestemmelse at jeg ville dette, men tillot meg å la ytre rammer spille inn for min avgjørelse.

Jeg har aldri angret. Mona fikk meg til å føle meg som et unikt menneske. Hennes tilstedeværelse under hele dagen var helt fantastisk. At jeg skulle stå og smile og være glad var ikke vanskelig. Hennes ustanselige oppmerksomhet og tilstedeværelse, positive kommentarer, vokabulære, høylydte, entusiastiske utbrudd gav meg selvsikkerhet til å leke meg foran kamera. Utrykket å leke seg foran kamera har jeg aldri skjønt før i denne stund. Hennes myke fingre når hun strøk meg over håret for å legge det i de rette foldene, fikk meg til å føle meg elsket for at jeg kunne posere foran hennes linse.

Av og til gav hennes berøring meg backflash og jeg kjente jeg kunne begynne å gråte, samtidig som det gav meg en styrke av å tillate meg frihet til å være akkurat meg foran kamera. Jeg har tidligere opplevd å balansere på denne berømte knivseggen i følelsesaspektet. Denne gangen et nytt aspekt.

_DSC0860

 

Hengivenhet og en boblende glede. Jeg følte meg som en prinsesse dagen lang. Jeg var i fokus, og jeg var den viktigste personen på jord akkurat da. Tilstedeværelsen, menneskets fokus, her og nå. Det optimale det viktigste vi kan gi hverandre for å oppleve å bli sett, å føle seg verdifull, elsket, trygg. Nettopp det gjorde dagen min lett å gjennomføre. En krevende dag for Mona for å holde energinivået oppe. Jeg innebar et medium, men et kommuniserede medium for å forenkle hennes jobb. Kommunikasjonen oss i mellom var alfa omega.

_DSC0975

 

Det var fantastisk å oppleve den kroppslige friheten når jeg begynte å føle meg trygg foran kamera. Kjente at jeg hadde, lyst å danse. Lot bevegelsen bli i mitt indre, slik at Mona kunne få ta bildene. Frihet ved dagens slutt når jeg kunne ta det ut en skikkelig dans. Liv er bevegelse, gjennom kroppslige og følelsesmessige bevegelser.

Kjenner du deg igjen i dette? Har du opplevd å føle deg som den uike, den helt uerstattelige  i en hel dag? Kan vi være slik mot hverandre litt mer til daglig for å¨verdsette hverandre noe mer?

 

Forberedelsen

Valgets kvaler. Hva skal jeg velge når jeg skal være prinsesse for en dag? Kjenner at spenningen og uroen som rår i meg for den forestående dagen, gjør at jeg må ha hjelp utenfor. Jeg velger å bli coachet av Loreén, som er flink å sette sammen klær. På den måten kan jeg også spare litt penger. Jeg tenker at hun kan se klærne mine i en større sammenheng, og sette dem sammen på en annen måte enn jeg selv pleier!

L1090837

Gjennom samtalen får jeg sortert hva er det jeg vil uttrykke, hva er det jeg vil formidle gjennom mitt ytre. For meg har har det vært naturlig å jobbe fra innsiden og ut. Dette blir blir fokus her også. Klærnene skal bare forsterke mine uttrykk.


L1090850

Det blir fokus på farger, sterke, milde, rene. De skal forsterke min personlighet, balansen mellom å stille krav til meg selv og andre, det milde med å ivareta, være omsorgsfull og det rene med ærlighet, tydelighet og klarhet.

IMG_4200

Å bruke tid på så mye stell av seg selv er helt ukjent for meg. Opplevelsen av å få omsorg, ønske om å hjelpe til for å få det beste fram i meg, er en ufattelig god opplevelse. Tanken om at hvorfor gir jeg meg ikke tid til egen næring av og til slår til for full blomst. Jeg er blitt flinkere med å ivareta meg selv med årene, men hva med at andre kan få være med på ivaretagelsen kan bli bedre. Forberedelsen til hverdagen kan kanskje bli noe bedre?

Hva med deg? Kjenner du deg igjen?

En reise der kropp og sjel er i balanse.

En reise fra Vestlandet er ikke alltid like enkel vinterstid. Kuling og storm i kastene gir forsinkelser.

Å reise innebærer ofte stress. I alle fall er jeg en som ønsker å være tidlig ute, ha god tid. Samtidig skal jeg være effektiv. Nå mest mulig på kortest mulig tid. Det kommer det ikke alltid noe godt ut av.

IMG_0611

Jeg som jobber med helse, nærvær og vekst skulle kunne dette utmerket. Men hva skjer? Akkurat det samme som alltid. Jeg stresser for å rekke fly, jeg stresser for å rekke tog og deretter buss til Gøteborg. Hadde jeg bare rukket bussen som går noe tidligere og sluppet å kjøre nattbuss!

Men nei, jeg sjekker flight tracker og ser at vi allerede er 20 min forsinket. Det blir nattbuss og jeg kan bare stresse ned. Deilig det også. Å bare være på vei, – å være på reise, og la kropp og sjel forflytte seg parallelt. Da kommer jeg jo fram hel.

Men det er alltid håp om likevel å nå en tidligere buss. Jeg legger opp en strategi. Setter meg i forrerste vogntog, føste av toget, løper til bussen, – og ja jeg rekker den.

På bussen sovner jeg. Jo det var virkelig verd å stresse litt for å rekke bussen.  Tiden på bussen benytter jeg for å komme i balanse. Da er jeg hel igjen. Kropp og sjel er på samme plass, og jeg kommer samlet fram til Gøteborg og til feststemte Forever kollegaer, som jeg fikk litt tid sammen med.

Ut av komfortsonen

Mitt første kurs som lærer i Basal Kroppskjennskap var et blandet møte. Gleden av å få være ferdig lærer og endelig få lede mitt eget kurs var fantastisk. Forberedelsene var slitsomme. Hvordan skulle jeg legge det opp. Min usikkerhet kom til overflaten, jeg kjente jeg måtte ut av min komfortsone. Noen ganger tenkte jeg at en annen lærer kunne overta. Enkel løsning men ikke tilfredsstillende for meg som har som vane å fullføre mine oppgaver jeg har påtatt meg.
16 kursdeltagere som hadde lite kjennskap til Basal Kroppskjennskap, og dette var et kurs rettet mot egenopplevelse i øvelsene. Jeg visste at det ville være krevende for lærer og deltagerne. Teoridelen som Basal Kroppskjennskap er basert på var helt ny og ukjent for dem, og jeg så de satt igjen med undring. Hva var dette for noe?

Jeg kjente på min usikkerhet når de formidlet at dette var helt ukjent og de forstod ikke sammenhenger. Samtidig opplevde noen av dem mye uro, og mange kritiske spørsmål kom til overflaten.

Gjennom gruppearbeid og presentasjon av hva er de sentrale begrep innen Basal Kroppskjennskap, – var jeg rørt og ydmyk for det arbeidet de hadde gått gjennom kroppslig, personlig og intellektuelt.

L1090277.JPG

Jeg hadde klart å formidle mitt budskap om betydningen om å være nærværende for å oppnå optimal bevegelseskvalitet.

L1090289.JPG

Tilfreds forlot jeg Gavelstad Gjestegård i vakkert vinterlandskap. Det hadde snødd tett hele uken. I dag åpnet landskapet seg opp som vi åpnet oss opp igjen for verden utenfor. Vitande vært på en reise innvendig i en uke. Et arbeid som er krevende og er nødvendig for å å komme videre faglig og personlig. Veien tilbake er ikke mulig. Veien fram krevde, men var verd å gå for kursleder og deltager.

L1090302.JPG

Hva med deg, – er du ut av din komfortsone av og til. Hvordan oppleves det for deg?