Takk, – medsøstre

Kvinne dagen, – en dag for å kjenne på en kvinnes variabler i livet. Et spekter fra glede og til sorg. Glede av å være den frie kvinne som kan gjøre det jeg vil, som har mulighet til å velge de muligheter som byr seg. Jeg kjenner jeg er privilegert, men er det dette som er det virkelige livet? Er det dette som skal være privilegiet. Bort fra basis, basis til å være kvinne med primære muligheter. Muligheten til å bare være mor. Kan dette kombineres? Å være yrkeskvinne og mor samtidig. Vi er kvinner som kan ha fokus på flere områder samtidig, men hvilken pris har det?

I min hverdag møter jeg kvinner i alle aldre. Kvinner med skrukket hud som er gustengrå. Som ser ut som om de ikke har sett dagens lys på flere år og som ikke gjør noe for å skjule det. Kvinner som har gitt opp og som kommer fordi det er det siste håp, ikke for dem, men for legen. Eller er det legens mulighet for å bli avlastet for en stund. Legen vet at det ikke vil skje noen endring, – og overlater til meg å skape ny motivasjon og håp.

Unge kvinner som dekker til huden med tykke lag med foundation, 2 lag , som en uttalte en gang. Falske øyevipper og ”oppblåste” lepper. Kvinner som ikke har gitt opp håpet, og satser alt på fasaden for at andre ikke skal bli oppmerksom på dem, og deres indre lidelser.

Begge kvinnene, kjenner seg utslitt. Den ene av alle krav som har vært opp gjennom livet, – den andre av alle kravene hun er oppe i, – som hun ikke kan innrømme, – ikke en gang for seg selv at det er slitsomt. Det eneste begge kvinnene ønsker, – er en sofa, en seng å sove i. Ro og stillhet, – bare være i sin egen boble.

Etterhvert blir veggene i boblen så tykk at det ikke er mulig for noen å trenge gjennom. Møtet med disse kvinnene er vanskelige. Å bygge opp tryggheten deres på at de kan mestre å være bare seg selv, og at det er godt nok. Sakte kjenner de på et gryende håp, – et håp om forståelse, – en mulighet til å vise fortvilelse, sorg, savn av å kunne få være til stede i eget liv uten å bli stilt krav til.

Å være disse kvinnene nær, se deres utvikling, være nærværende til å se deres fortvilelse og mulighet til gryende håp om en endring, er å være medsøster. Historier har brent seg inn i min hjerne og hjerte. I lys av deres fortvilelse, gir det meg en mulighet og oppdagelse av meg selv. Ikke vet du kjære medsøster at du har hjulpet din terapeut til å se seg selv mange ganger. At du har gitt meg mulighet til endring, – en endring som har gitt meg mulighet til å fortsette mitt arbeid med å møte nye medsøstre for nytt håp og mulighet for endring.

Takk kjære medsøstre!

Fra tretthet og uførhet til energi og tilstedeværelse

Fra å være uføretrygdet pga av tretthet som hadde pågått i over 3 år oppsøkte hun meg. Hun hadde vanskelig for å konsentrere seg, korttidsminne var nesten borte. Hun gjorde mange oppgaver igjen og igjen, eller hun husket ikke hva hun skulle da hun gikk fra et rom til et annet. Store deler av dagen var hun sengeliggende. Etter anmodning fra legen var hun kommet til meg. Hun var ikke motivert for behandlingen, noe som hun var svært tydelig på ovenfor meg. Hun kom bare her for å tilfredstille legen og NAV.

Mitt krav til henne for å komme til behandling var at hun skulle følge et bestemt opplegg i minimum 6 uker i første omgang. Ville hun ikke det kunne ikke jeg hjelpe henne.

Vi ble enige om denne kontrakten. Etter 6 uker hadde vi en oppsummering. Resultat: bedre nærvær til seg selv, mer til stede for andre, og øvelsene hjemme gikk mye lettere å gjennomføre. Kanskje har jeg noe mer energi?

Jeg hadde hørt denne motvillige bekreftelsen før, og jeg visste at dette bunnet i en angst for å håpe. For håpet hadde uteblitt så lenge.

Jeg motiverte henne for å fortsette behandlingen. Etter et år begynte hun i en 20% stilling. Etter 2 år var hun i 70% stilling, og der ønsket hun å bli. Vi avsluttet behandlingen med avtale om å fortsette egentreningen,og ta kontakt dersom noe endret seg. Hun gjorde nå daglig øvelser i Basal Kroppskjennskap og mediterte en gang daglig.

En mørk novemberkveld ringte hun meg og unnskyldte seg først at hun tok kontakt utenom arbeidstid. Hun var utmattet og fortvilet. Vi ble enige om å møtes dagen etter på Gro Klinikken.

Anna, hadde byttet jobb. Alt hadde gått så fint. Jobben var interessant, men hun kjente at det gav henne mer utfordringer enn tidligere. Barna var blitt større, men hun hadde en del utfordringer i forhold til tenåringer hjemme. Mannen hadde begynt å pendle, og var bare hjemme i helgene.

Jeg spurte om hun fortsatt mediterte og om hun gjord BK øvelsene. Hun så skyldbetynget på meg. Nei, det hadde det siste 3/4 året blitt lite prioritert. Hun hadde hatt så mange baller i luften, og var så mye alene om barna. Hun hadde magesmerter og periodevis diarre.

Jeg tenker med en gang på hvordan er pusten, – og ganske riktig, – hun hadde vanskelig for å slippe pusten ned i magen.

Vi ble enige om en ny kontrakt på 6 uker. Denne gangen var hun veldig motivert. En avtale om ukentlig individuell konsultasjon og at hun skulle gjenoppta sin daglige meditasjon og de daglige BK øvelsene.

Denne gangen hadde jeg også fått erfaring med kosttilskudd som jeg visste hadde god effekt. Hun ble enig om å prøve. 

Etter 2 uker fortalte hun meg at hun husket bedre. Opplevelser som bare hadde vært kort tilbake i tid og som hun hadde opplevd som fjerne var tydliger nå. Hun opplevde å våkne før vekkerklokken og hun følte seg mer uthvilt da hun sov roligere. Hun kunne igjen ligge våken om morgenen og filosofere om livet som hun likte så godt. Dette var en tid på døgnet der hun alltid hadde vært kreativ. Hun kjente at energien og lysten på livet var tilbake. Hun hadde større tilstedeværelse til seg selv og til omgivelsene.

Magen fungerte bedre. Hun hadde bare en avføring til dagen, – mot opptil 6 ganger tidligere.  Etter 6 uker var hun tilbake til jobb i 50 % stilling. Hun hadde hatt en samtale med sin mann at han måtte begynne å jobbe hjemme igjen, – og det skulle han få til om et par måneder. Anna så at hun måtte stille krav til omgivelsene for at hun skulle fungere i dagliglivet.

Vi har fremdeles kontakt en gang i måneden etter 3 måneder i behandling. Hun vil komme for å være helt sikker på at hun har meditasjonen og BK øvelsene «under huden» igjen.

Basal Kroppskjennskap

Za Zen Meditasjon

Gro Randi

Tilknytning , – den viktigste prosess

Hvordan ens egen tilknytning til sine betydningsfulle andre preger både dyr og mennesker gjennom livet. Dette ser vi så tydelig gjennom dyrene, for de er på det primitive stadiet, de har ikke tanken om å forstille seg i de mest primitive situasjonene som under en fødsel. Evnen til å kjenne og forstå ligger i urinstinktene. Ingen kan fortelle dem hva som skal skje. De bare vet det. Helt fantastisk å oppleve når vår engelske setter Troya ventet 11 valper.

Samtidig så ser man hvordan både mor og valp har kommunikasjonen. Når valpen kommer ut av posen og den finner juret med en eneste gang. Diingen fortsetter mens flere valper kommer. Samme prosess. Stoltheten hun viser når alle valpene er kommet og alle sammen ligger til hennes jur.

Jeg tenker at vi mennesker har mistet noe av dette. Hunden utvikles raskere. Det er et kortere svangerskap, det er en kortere tid der valpen er avhengig av mor. Men tilknytningen i denne perioden er total, selv om det er kort tid, men i deres tidsperspektiv lang. Skal vi overføre dette til mennesker må vi bruke et lengre tidsperspektiv. Dette er det viktigste vi kan tilegne et nytt lite menneske. Å knytte til seg betydningsfulle relasjoner er det mest grunnleggende for et godt liv. 

Å tillate oss å ta den tiden det tar, er den største utfordringen i vårt  samfunn der alt skal skje så raskt. Vi får ta oss bedre tid til barna våre og prosessen er individuell. Noen trenger lengre tid enn andre i denne prosessen.

Jeg tror jeg har mange med meg når jeg setter fokus på dette. Denne tilknytningen hos mennesket er unik, den er tidkrevende, og den utfordrer oss i forhold til tid i vårt t samfunn. Å sette ned kravene, hva vi skal rekke tror jeg vil komme våre barn til gode. Flere og flere barn får diagnoser. Vi setter diagnoser på dem i stedet for å lytte til dem og forstå. Når vi har fått en diagnose, får vi mulighet til hjelp. Ressurser settes inn, og igjen er det andre som skal «rydde» opp. De som skal være den største og viktigste tilknytningen er ikke til stede. 

Hva tenker du om tilknytning. Har du tenkt på hvor betydningsfull du er?

Bruk sansene for å oppnå bedre avspenning

Eteriske oljer og terapi

Jeg bruker eteriske oljer i min behandling for å påvirke sansene våre som stimulerer minnene våre.  Oljene jeg bruker har alle individuelle egenskaper som påvirker oss på ulike måter. Siden tidenes begynnelse har kulturer over hele verden brukt disse oljene med distinkte dufter for ulike formål. Eteriske oljer blir utvunnet av frukter, blomster, blad, røtter og bark fra ulike planter. Stoff som finnes i ulike planter trekker inn i kroppen via huden når man masserer, og via luftveiene når man puster inn duftene. I aromaterapi kan man også under massasje forsterke effekten ved å bruke en aromalampe i samme rom.

Duften av oljene påvirker hvordan vi føler oss. Luktesansen er koblet til både følelser og minner, så på den måten kan man si at selve duften også har en effekt.

Andre Bruksområder

• Massasje
• Bad
• Fotbad
• Dampbad, for eksempel ved forkjølelse
• I badstu
• Romduft
• Parfyme
• Dufttilsetning av duftfrie produkter

Å velge rett olje

Alle eteriske oljer funger ikke akkurat likedan på alle. La nesen din veilede deg i valget. Det er ikke så trivelig å bli massert med en lukt du ikke liker. Oljene er også veldig kraftige, så vær forsiktig med doseringen. Følg instruksjonene på forpakningen.
Kvalitet framfor alt

Forever™ Essential Oils er utvalgt, høstet og produserte med høyeste kvalitet i tankene. For å sikre kvaliteten hos hvert produkt går hver sats av eterisk olje gjennom en grundig vurdering. Spesielle utvalgte team evaluerer hver olje ved hjelp av blant annet organoleptisk kontroll, der man ser, føler og lukter på oljen. Det utføres også laboratorieanalyse for å evaluere hver oljes kjemiske sammensetning.
Disse tydelige prosessene hjelper til å sikre at hver sats oppfyller de kravene
på kvalitet og kraft som Forever stiller.

Når gutta et på landslagssamling, – kjører mor sitt eget løp

Det ble en heftig reise nedover og rundt hele Sørlandet til Arendal. Bare for at mor skulle kjøre sitt eget løp. Gutta kom fram til bestemmelsesstedet hvor de skulle overnatte. Landslagsgutten ønsket seg en dobbel luftmadrass. Den på 10 cm var i følge han for tynn og den skulle være selv oppblåsbar. Så på de andre gutta. Stikk i støpslet og blow up.

Jeg rakk fram til min «Airbnb hybel» en halv time før et planlagt webinar. Ikke alltid greit å være arrangør:-)

Et skår i det hele var at det trådløse internettet ikke virket skikkelig. Det var ikke nok kapasitet til å kjøre et webinar på. Resultatet var kjekke kollegaer som kunne vente til i morgen. Min hypermoderne Macbook air som bare har en inngang- eller utgang måtte det kjøpes en duppeditt til. På handleturen ble det innkjøp av både duppeditt og diger luftmadrass. Landslagsgutten strålte fra øre til øre selv om mor kom innom turnhallen og så på.

Duppedittene er på plass, – jeg er på plass i min Airbnbhule. Kabel tilknyttet. Puh, jeg er på nett, – og vi kan starte webinaret som avtalt, – men først litt mat på en uterestaurant i Pollen. Deilig å sitte ned. Nyte været, varmen fra solen som er etterlengtet denne sommeren.

Webinaret, – inspirasjonen fra de andre som er med. At det gikk nesten knirkefritt og at de ble inspirert, – inspirerte meg slik at å legge seg for å sovne var nesten umulig. Du kjenner følelsen når du er så inspirert at du må få det ned på papiret. Etter hvert fikk jeg sove, – når en del var kommet ned på papiret. 

Våknet kl 05.30, – måtte får resten ned på papiret. Nye ideer som hadde modnet over natten. Klokken 10 kjente jeg at jeg var sulten. Litt kjapp frokost og så var det å fortsette fram til kl 14. Fantastisk dag. Jeg tror jeg kunne bodd alene på en slik hybel i flere uker uten å få abstinenser. Muligheten er jo store nå når jeg nå sitter på cafe Victor i Pollen og har fortært en deilig kyllingsalat og en gulrotkake etter anbefaling fra en venninne. Når en kafe har internettilgang og det høljer ut og jeg vet at jeg ikke kan gå hjem før det har stilnet, – ja da er det bare å slå seg til ro.

Kontakten over telefon og nettet med hyggelige samtaler og meldinger som inspirerer og som man får ideer til å inspirere tilbake. Det er flyten i dagen, – og det er tilfredsstillende. Hva mer kan jeg ønske meg ut av en arbeidsdag? En arbeidsdag som ikke er lenket til et kontor eller til et bestemt arbeidssted, – men som gir frihet til å jobbe hvor og når jeg vil og gir meg mulighet til å kjøre landslagsgutta trygt fram til Arendal. Det er godt det og varmer et mors hjerte.

Godt å bare være, – en god oppladning til neste ukes ledelse av meditasjonen i den internasjonale lærer gruppen i Basal Kroppskjennskap.

……og neste uker holder jeg webinar fra Helsingborg. Enklere kan det ikke bli. Nå har jeg også gardert meg med kabel om det trådløse skule svikte igjen.

Vårlige fysioterapeutiske observasjoner

Frosten ligger enda tykk på terrassen hver morgen. April er lunefull. Vi tror at våren er her, – lever i håpet om varme, og mer energi til våre trøtte og slitne kropper som hungrer etter mer lys og varme.

Hva gjør en fysioterapeut? Observerer, – og det er vanskelig å legge de brillene bort utenfor terapirommet. Observasjonen er integrert i mitt følelsesliv, – i min medmenneskelighet.

I dag gjorde jeg meg 4 korte observasjoner i løpet av 1 minutts kjøretur i bil.

Kvinnen som kommer heseblesende. Jakken åpen og med vesken på skulderen med faste skritt mot sin arbeidsplass. Hodet litt bøyd bakover for å lette tilgangen til luftveiene. Jeg kan fornemme pusten hennes. den litt korte anstrengte hvesingen. Kanskje har hun allerede plassert barn på skole og i barnehagen?

Neste person er en kvinne i godt tilknappet kort rød kåpe. Knappene er svarte. Blikket er fraværende og innadvendt. Hun går rolig, – har bare hatt seg selv å tenke på denne morgenen? Skrittene er langsomme, hvilende. Jeg dveler ved blikket hennes som ikke ser omgivelsene.

Når jeg gjør en rask høyresving rundt fortauskanten kommen neste unge kvinne på motsatt fortau. Skjerf godt tyllet rundt halsen. Håret flagrende, raske korte skritt. Litt lutet holdning. Litt tung morgen?

Idet jeg skal svinge inn på parkeringsplassen kommer en høygravid kvinne meg i møte. Hun skal nok på kontroll. Hun legger jakken tett om sin svangre kropp, og legger armene i kors over magen. Hun stopper litt opp. Jeg gir tegn at hun kan passere. Blikkene våre møtes, – jeg smiler, – hun smiler tilbake, nikker og smetter ut av parkeringsplassen.

Smilet er nok til å gi meg litt ekstra energi for å starte arbeidsdagen med et smil:-)

Nyttårsfesten

Første hjemme alene fest. Tanken er å ha det stille og rolig sammen med venner. En venn  har med seg en som er perifert i gjengen. Dette blir skjebnesvangert for resten av kvelden.

Kvelden foregår i stillhet. De lager til et deilig måltid, samarbeider om å lage en flott ramme om kvelden. Spenningen om kvelden er til å ta og føle på.

Mobiltelefonene er stadig oppe for å ønske venner et godt nyttår.

Raketter avfyres ute. Med ett er de plutselig flere sammen enn de var da de gikk ut. Hvor kommer de alle fra?

Den ene vennen fortalte i en kort melding på Facebook hvor han er. Flere hadde ingen plass å gå. De kom.

For vertinnen ble dette et mareritt. Uerfaren om hva man gjør i slike situasjoner og redselen for å vite at man har gjort noe galt, gjør at man helst vil ordne opp selv.

Til slutt blir naboen kontaktet i de tidlige morgentimer. Politiet kontaktes og vertinnen overlater ansvaret til dem.

Det går som regel bra, men det er en påkjenning for den som har hatt festen og foreldre som har lånt ut huset.

Godt nyttår

Å stå sammen, – å gå sammen. Når dagen starter med uro

Fredagskvelden ble kort. En travel uke var over. En uke jeg visste bli krevende, og som gikk knirkefritt. Jeg visste at det ville gå bra. Jeg visste at jeg ville klare å komme gjennom den fordi jeg for det første hadde planlagt hver time for å ha kontroll på hva jeg skulle legge vekt på. jeg var lykkelig for at jeg hadde kommet i mål slik jeg hadde ønsket. jeg var sliten. Kroppen kjentes ut som en geléklump når jeg satte meg til bords sammen med resten av familien. Reker var det mest spennende og minst energikrevende jeg kunne finne på til fredagskos. 

Sengen tok i mot meg og jeg kunne stole på underlaget og gi etter for tyngden. Jeg sovnet med lyden av piskende regn og en vind som ristet i huset. Lite visste jeg der jeg lå, at mens jeg lå fredfullt under dynen, kjempet mange mennesker en kamp med frykt og redsel noen tusen kilometer unna.

Jeg sov til klokken 9 neste morgen. Våknet og skjønte ikke helt hva som foregikk. År siden jeg hadde sover så lenge. Du kjenner opplevelsen når du ikke vet helt hvor du er? Morgenstellet gikk unna i en fei. Dagen var min og jeg gledet meg over en ubrukt dag, inntil jeg skrudde på radioen og nyhetene strømmet innover meg.

Sist gang jeg satt med samme lammende følelse var jeg i København og opplevde hylende sirener og blålys i et døgn. Frykten og uroen som preget oss alle, slo tilbake til meg her på mitt eget kjøkken mens jeg lyttet til nyhetene. Samtidig opplever jeg dobbeltheten. Det kjennes som om hele brystet mitt fylles av nestekjærlighet, men som også inneholder både frykt, angst, sinne og uro, men mest rom får kjærligheten for mennesket, medmennesker, nære og fjerne.

Etter å ha jobbet mange år med mennesker, der jeg har fått anledning til å få komme inn i mange menneskers aller «helligste rom», noe jeg er utrolig ydmyk for, har jeg tro på at mennesket er født gode og snille. Bare mennesket kan gjøre andre mennesker vondt.

Dagen går videre, men det er noe som er annerledes. Mens nyhetene fortsetter, blir vi mennesker mer stille. Det er en annen stemning i hele byen mens jeg vandrer gjennom den tidlig på denne lørdags formiddagen. Det er som om angsten og uroen ligger helt ut i huden på alle jeg møter. Vi snakker om selve hendelsen, men vi snakker ikke om oss selv hva vi opplever, hvilke følelser vi kjenner på. Kanskje er det for vanskelig? Har vi ord å sette på opplevelsene? Hva gjør det med oss? Utvikler vi nytt følelses vokabular i slike situasjoner?

Klarer du å sette ord på hvordan du opplever denne situasjonen?

Hybelliv – for en uke

Min første opplevelse som Airbnb gjest var når mine 2 sønner skulle på treningsleir, Ollerup camp. For et år siden  registrerte jeg meg inn som medlem i Airbnb, og lenge hadde jeg sett på om jeg skulle bestille. Utrolig hva som holder en tilbake? Alltid det ukjente, det uforutsigbare.

Nedover Danmark bar det og til en adresse, – til et hus der nøkkelen skulle ligge i trappen opp til vårt rom. Entusiasmen når vi så beliggenheten. Wow, noe vi bare hadde drømt om. 

 Tett ved den danske kyst. Sandstrand, og en hage full av roser og frukttrær. Båten duppende på enden av piren. Tenk å bo slik!!!!

Vi parkerte bilen, lukket forsiktig på døren i det tomme huset, fant nøkkelen i trappen og snek oss musestille opp trappen som om vi ikke skulle forstyrre noen, selv om vi visste at det ikke var noen hjemme.

Herlig, – et stort rom med en dobbeltseng til å krype opp i. Kokeplaten, det lille kjøleskapet, kaffekanne og vannkoker. All inklusiv. Bad deles med husvert. Jeg var tilbake på hybel, og hybelliv. Følelsen av å være gjest i et fremmed hus, og ikke helt vite spillereglene.

Husverten som lever sitt liv uforstyrret av oss ovenpå. Å ta inn andres liv uten å ville det kan være ydmykende, og interessant. Variablelt og  invaderende til andres liv.

Ok for en uke, – men jeg er glad jeg ikke er student og lever permanent i dette. Alt til sin tid, – men godt med backflash til en svunnen tid. Det er da man setter pris på hva man har.

Hva med deg? Noen Airbnb opplevelser i år?

Gjennomføringen!

Det er tidlig mandag morgen- jeg er på vei til min coach. Jeg skal gjennomføre noe jeg har tenkt på lenge. Bytte ut garderoben min. Få ut alle plaggene som bare fyller opp og sitte igjen med «restlageret» som jeg kan kombinere sammen med nye basisplagg. Jeg ønsker meg få enkle plagg som kan bli flere antrekk til fest og til hverdag.

Loreén hjelper med på vei. I løpet av en dag kan jeg har flere roller. Hvordan kan jeg enkelt gå inn og ut av disse rollene og unngå stadige klesskift?

Siden sist jeg var hos Loreen, har jeg gjort noen innkjøp, basisplagg kalles det:-) Foran speilet med meg og vips med enkle grep så har jeg flere kleskombinasjoner. Så enkelt, men ikke lett å komme på selv. 

Etter denne åpenbaringen bærer det av gårde til en av byens damebutikker. Klær som jeg ikke hadde sett på dersom jeg hadde vært bare meg, blir prøvd, og ja det blir noen nye antrekk som jeg kan like. basisklær som enkelt skal kombineres med resten av garderoben og som lett kan skifte attitude til enhver anledning. Gjennomføringen er gjennomført!

Hva med deg, har du mange impulskjøp i din garderobe? Har du tenkt på å få hjelp til å renske litt ut?