Prinsesse for en dag

Alt er pakket og klart. Jeg har overvekt på flyet. Pakker om og sjekker inn en ekstra bagasje. Hyggelig personale. 

En kort tur fra vest til øst og ankommer Oslo s. Veien bort til drømmeboligen er ikke lang. Jeg bakser meg avgårde med mine 30 kg fordelt på 3 kolli. Stopper opp, beundrer bygningene og luxusen. Tenk her, – 2 netter.

Presser meg inn hoveddørene i luxusboligen og inn i heisen til 16. etasje og en inkognito leilighet.

Panoramautsikt til slottet og utover Bjørvika.

Dagen opprinner. Regn og vind. Det tar ikke spenningen eller motet fra meg. Klærne er strødd rundt på sofaen i forskjellige tema. Camilla Bakke ankommer leiligheten. Vi har ikke møtt hverandre før. Hun skal stelle håret mitt og sminke meg. For en luxus dag. Kjenner at i dag skal jeg bare nyte. Åpne hjerte mitt og ta i mot. Carpe Diem og grip muligheten. For hva er dette muligheten til, og når griper vi egentlig muligheten? Camilla bruker tid. Håret blir fløyelsmykt. Sminken blir helt naturlig og ikke for mye, – det liker jeg.

Jeg er kjempefornøyd og akkurat ferdig sminket når Fotograf Mona Nordøy kommer. Fotografen jeg bestilte for 9 måneder siden. Jeg er GRO, og omgivelsene må være VÅR. Det har vært en spennende forberedelsestid. Mange ganger har jeg tenkt: «Er dette nødvendig? Hun har jo mange andre som er viktigere enn meg å fotografere.»

Jeg har lest gjennom kontrakten mange ganger, og vet at jeg kan avbestille innen et visst tidsrom. Jeg lar det gå over tiden. Tiden har bestemt for meg, så slapp jeg å ta avgjørelsen. Gjør du det slik av og til også? Jeg holdt fast ved min bestemmelse at jeg ville dette, men tillot meg å la ytre rammer spille inn for min avgjørelse.

Jeg har aldri angret. Mona fikk meg til å føle meg som et unikt menneske. Hennes tilstedeværelse under hele dagen var helt fantastisk. At jeg skulle stå og smile og være glad var ikke vanskelig. Hennes ustanselige oppmerksomhet og tilstedeværelse, positive kommentarer, vokabulære, høylydte, entusiastiske utbrudd gav meg selvsikkerhet til å leke meg foran kamera. Utrykket å leke seg foran kamera har jeg aldri skjønt før i denne stund. Hennes myke fingre når hun strøk meg over håret for å legge det i de rette foldene, fikk meg til å føle meg elsket for at jeg kunne posere foran hennes linse.

Av og til gav hennes berøring meg backflash og jeg kjente jeg kunne begynne å gråte, samtidig som det gav meg en styrke av å tillate meg frihet til å være akkurat meg foran kamera. Jeg har tidligere opplevd å balansere på denne berømte knivseggen i følelsesaspektet. Denne gangen et nytt aspekt.

Hengivenhet og en boblende glede. Jeg følte meg som en prinsesse dagen lang. Jeg var i fokus, og jeg var den viktigste personen på jord akkurat da. Tilstedeværelsen, menneskets fokus, her og nå. Det optimale det viktigste vi kan gi hverandre for å oppleve å bli sett, å føle seg verdifull, elsket, trygg. Nettopp det gjorde dagen min lett å gjennomføre. En krevende dag for Mona for å holde energinivået oppe. Jeg innebar et medium, men et kommuniserede medium for å forenkle hennes jobb. Kommunikasjonen oss i mellom var alfa omega.

Det var fantastisk å oppleve den kroppslige friheten når jeg begynte å føle meg trygg foran kamera. Kjente at jeg hadde, lyst å danse. Lot bevegelsen bli i mitt indre, slik at Mona kunne få ta bildene. Frihet ved dagens slutt når jeg kunne ta det ut en skikkelig dans. Liv er bevegelse, gjennom kroppslige og følelsesmessige bevegelser.

Kjenner du deg igjen i dette? Har du opplevd å føle deg som den uike, den helt uerstattelige  i en hel dag? Kan vi være slik mot hverandre litt mer til daglig for å¨verdsette hverandre noe mer?

Forberedelsen

Valgets kvaler. Hva skal jeg velge når jeg skal være prinsesse for en dag? Kjenner at spenningen og uroen som rår i meg for den forestående dagen, gjør at jeg må ha hjelp utenfor. Jeg velger å bli coachet av Loreén, som er flink å sette sammen klær. På den måten kan jeg også spare litt penger. Jeg tenker at hun kan se klærne mine i en større sammenheng, og sette dem sammen på en annen måte enn jeg selv pleier!

Gjennom samtalen får jeg sortert hva er det jeg vil uttrykke, hva er det jeg vil formidle gjennom mitt ytre. For meg har har det vært naturlig å jobbe fra innsiden og ut. Dette blir blir fokus her også. Klærnene skal bare forsterke mine uttrykk.

Det blir fokus på farger, sterke, milde, rene. De skal forsterke min personlighet, balansen mellom å stille krav til meg selv og andre, det milde med å ivareta, være omsorgsfull og det rene med ærlighet, tydelighet og klarhet.

Å bruke tid på så mye stell av seg selv er helt ukjent for meg. Opplevelsen av å få omsorg, ønske om å hjelpe til for å få det beste fram i meg, er en ufattelig god opplevelse. Tanken om at hvorfor gir jeg meg ikke tid til egen næring av og til slår til for full blomst. Jeg er blitt flinkere med å ivareta meg selv med årene, men hva med at andre kan få være med på ivaretagelsen kan bli bedre. Forberedelsen til hverdagen kan kanskje bli noe bedre?

Hva med deg? Kjenner du deg igjen?

En reise der kropp og sjel er i balanse.

En reise fra Vestlandet er ikke alltid like enkel vinterstid. Kuling og storm i kastene gir forsinkelser.

Å reise innebærer ofte stress. I alle fall er jeg en som ønsker å være tidlig ute, ha god tid. Samtidig skal jeg være effektiv. Nå mest mulig på kortest mulig tid. Det kommer det ikke alltid noe godt ut av.

Jeg som jobber med helse, nærvær og vekst skulle kunne dette utmerket. Men hva skjer? Akkurat det samme som alltid. Jeg stresser for å rekke fly, jeg stresser for å rekke tog og deretter buss til Gøteborg. Hadde jeg bare rukket bussen som går noe tidligere og sluppet å kjøre nattbuss!

Men nei, jeg sjekker flight tracker og ser at vi allerede er 20 min forsinket. Det blir nattbuss og jeg kan bare stresse ned. Deilig det også. Å bare være på vei, – å være på reise, og la kropp og sjel forflytte seg parallelt. Da kommer jeg jo fram hel.

Men det er alltid håp om likevel å nå en tidligere buss. Jeg legger opp en strategi. Setter meg i forrerste vogntog, føste av toget, løper til bussen, – og ja jeg rekker den.

På bussen sovner jeg. Jo det var virkelig verd å stresse litt for å rekke bussen.  Tiden på bussen benytter jeg for å komme i balanse. Da er jeg hel igjen. Kropp og sjel er på samme plass, og jeg kommer samlet fram til Gøteborg og til feststemte Forever kollegaer, som jeg fikk litt tid sammen med.

Ut av komfortsonen

Mitt første kurs som lærer i Basal Kroppskjennskap var et blandet møte. Gleden av å få være ferdig lærer og endelig få lede mitt eget kurs var fantastisk. Forberedelsene var slitsomme. Hvordan skulle jeg legge det opp. Min usikkerhet kom til overflaten, jeg kjente jeg måtte ut av min komfortsone. Noen ganger tenkte jeg at en annen lærer kunne overta. Enkel løsning men ikke tilfredsstillende for meg som har som vane å fullføre mine oppgaver jeg har påtatt meg.
16 kursdeltagere som hadde lite kjennskap til Basal Kroppskjennskap, og dette var et kurs rettet mot egenopplevelse i øvelsene. Jeg visste at det ville være krevende for lærer og deltagerne. Teoridelen som Basal Kroppskjennskap er basert på var helt ny og ukjent for dem, og jeg så de satt igjen med undring. Hva var dette for noe?

Jeg kjente på min usikkerhet når de formidlet at dette var helt ukjent og de forstod ikke sammenhenger. Samtidig opplevde noen av dem mye uro, og mange kritiske spørsmål kom til overflaten.

Gjennom gruppearbeid og presentasjon av hva er de sentrale begrep innen Basal Kroppskjennskap, – var jeg rørt og ydmyk for det arbeidet de hadde gått gjennom kroppslig, personlig og intellektuelt.

Jeg hadde klart å formidle mitt budskap om betydningen om å være nærværende for å oppnå optimal bevegelseskvalitet.

Tilfreds forlot jeg Gavelstad Gjestegård i vakkert vinterlandskap. Det hadde snødd tett hele uken. I dag åpnet landskapet seg opp som vi åpnet oss opp igjen for verden utenfor. Vitande vært på en reise innvendig i en uke. Et arbeid som er krevende og er nødvendig for å å komme videre faglig og personlig. Veien tilbake er ikke mulig. Veien fram krevde, men var verd å gå for kursleder og deltager.

Hva med deg, – er du ut av din komfortsone av og til. Hvordan oppleves det for deg?

Dragning mot havet

Nina uler rundt hushjørnene. Av og til rister hun i hele huset slik at jeg må stoppe opp. Puster ikke, lytter inne, lytter oppmerksomt om alt er ok på utsiden av huset. Alt roer seg ned igjen. Stille etter skakingen. Igjen tar Nina tak i huset. Rister det, men huset står i mot.

Jeg må handle litt til helgen. En strabasiøs handletur der handlevogn og bildører må holdes fast. Slippes den ene, vrenges en dør. Alt er mye vanskeligere enn på en vanlig dag når Nina ikke er på jobb.

Min lille handletur gir meg dragning mot havet. Hvordan ser det ut? Jeg kler med godt og begir meg på vei mot vest. Nina tar tak i meg flere ganger slik at jeg må legge meg på henne. Vi kjemper mot hverandre en stund. Så gir hun seg og jeg kan komme noe videre før hun igjen utfordrer meg med sin styrke. Jeg seirer hver gang, og hver gang kjenner jeg at jeg blir sterkere inni meg. En kraft fylles i meg og jeg kjenner at jeg mestrer, jeg klarer.

Mot Haraldsstøtten tar hun tak i meg igjen og jeg er nær ved å gi meg over for henne. Hun er så sterk. I flere sekunder kommer hun med sin kraft mot meg, og er nær ved å dra meg over ende. Jeg står i mot og kjenner at jeg er enda sterkere.

På veien ned mot havet treffer jeg en mann som advarer meg. «Vær forsiktig. havet slår langt inn over stien.» Jeg lar advarselen ligge litt i bakhodet. Jeg møter flere som har vært ute og sett på havet og har kjent samme dragning som meg for dette naturfenomenet Nina. Nina har begynt å piske meg i ansiktet som gjør at jeg mister litt av den visuelle oversikten. Jeg må senke hodet og jeg må bøye kroppen framover og lene meg på henne for å komme videre. Vi er to kvinner som kjemper mot hverandre.

Jeg har bestemt meg for at jeg vil ned til naustet og se. Jeg skal ikke utfordre Nina mer enn nødvendig. Jeg vet at hun er sterkere enn meg, og kan «vippe meg av pinnen» når som helst med sin kraft. Jeg forsøker å få tatt noen bilder mens Nina rister i meg. Det er umulig å holde kamera i ro. Nina kommer gjerne med et skikkelig støt akkurat når jeg trykker på avtrekkeren. En robåt har slitt seg og slenges mot land. Tang og tare ligger langt over stien. Lenger borte ved klippene støter havet mot land og sjøsprøyten står over vegen som ligger der.

Jeg snur og lar Nina få lov å herje videre. Jeg vet at jeg har vunnet, for om noen timer vil hun gi seg, og livet går videre. Om ikke jeg gir meg kan vi begge gå tapt.

Jeg vandrer mot Haraldsstøtten, og jeg får en fornemmelse av at kystfolket er som den. Vi står oppreist, som en bauta. I generasjoner har vi gjennomgått mange ganger. Det preger vår kultur og det preger folket. Vi er «slitere».

I dette øyeblikket kjenner jeg på min indre kraft og styrke. Jeg lar opplevelsen fylle meg, og kjenner på en enorm glede og energi.

Takk Nina for at du kom og gikk. Du har lagt igjen mange spor som vi må rydde opp etter deg, og vi har fått utfordret oss igjen, som gir oss mulighet til å hente vår egen iboende kraft og styrke inni oss.

Hva med deg, kan du kjenne det slik?

Hvordan lykkes i 2015?

Året 2015 er det første gang jeg har forberdt meg skikkelig til. Vanligvis vet jeg i de store trekkene hva som skal skje, men jeg har aldri satt opp noen mål og tidsperspektiv for å nå målene mine. Derfor tror jeg at det over mange år også har blitt for mye for meg. Jeg har ikke klart å nå målene fordi de har vært for store, – eller rettere sagt jeg har ikke klart å vurdere hvor mye tid det egentlig tar for å komme til mål.

Kjenner du deg igjen i dette å gripe over for mye uten å tenke at det tar tid? Er du også en person som tenker at det er fort gjort?

2014 var et år for å reflektere og forbrede meg på å planlegge 2015. Det har jeg lykkes i, men her gjorde jeg den samme tabben. Overvurderte meg selv på hva jeg klarte på avmålt tid.

Jeg har lært at skal jeg nå målene mine må de være synlige for meg hver dag, og jeg må jobbe med dem hver dag. 2014 var et år for å øve inn nye vaner. Det har vært krevende, anstrengende å være tro mot seg selv. Jeg deltok på flere online kurs for å lære hvordan jeg kunne bli bedre. Når latskapen tar overhånd har det vært viktig å se på målene og spør meg selv om det er dette jeg vil og drømmer om. Ja for det å drømme har jeg også lært meg. Før har jeg bare satt drømmene til side og tenkt at det er ikke mulig. Nå har jeg gitt liv til drømmene mine og om jeg ikke når dem har jeg tenkt at drømmen skal gå oppfyllelse en dag. Om det ikke blir i dag, så blir det en dag i framtiden. Jeg tror at vi tillater oss for lite å drømme. Å drømme er det indre livet i oss. Der fantasien er og der kreativiteten har utspring.

Jeg leste Per Fugeli her om dagen om å gi mer f… Det skal jeg gjøre i 2015. Om jeg ikke gir f…, så skal jeg planlegge at jeg har mer tid til nærvær til mine nærmeste, at jeg har tid til å løpe, at jeg har tid til å lese en bok. Rett og slett ha tid til å bare leve litt mer.

Hva tror du? Har du noen drømmer og mål for 2015. Var dette en hjelp for å komme videre for deg?

Mitt planlagte 2015, – hva er dine mål?

2014 var et år for opplæring. Hvordan nå mine mål? Flere kurs har vært gjennomarbeidet, både en og to ganger.  Nettkurs. Ja og det handler først og fremst om selvdisiplin til å gjennomføre.  Jeg har deltatt på webinar i forbindelse med disse kursene. Ikke minst har det vært mange lesetimer, mange oppgaveløsinger og mange refleksjoner over min egen adferd og hva som er mine sperrer for å komme videre i mine egen framdriftsplan for å nå mine mål.

Jeg har planlagt hvor enn jeg har vært. Spesielt har det vært tid til refleksjoner når jeg har forflyttet med fra sted til sted. Benytte de små øyeblikkene. Det er nettopp disse øyeblikkene rettet innover mot meg selv som har gitt den største utviklingen og framgangen.

Jeg har møtt meg selv mange ganger, utfordret meg selv, gått ut av min komfortsone, trukket meg tilbake. Det har vært nettopp i denne tilbaketrekningsfasen hvor jeg var trygg, jeg har bearbeidet vanskelige situasjoner som jeg har vært oppe i. Disse selvrefleksjonene har vært både gode og mindre gode. Det er ikke alltid like hyggelig å oppdage sider av seg selv som jeg visste om, men som jeg har fortrengt fordi det var følelsesmessig for ubehagelig.

Jeg har jobbet målbevisst hver dag. Satt av 2-3 timer hver dag for å nå målet for 2014 som skulle føre meg til å bli mer reflektert, mer sikker og mer målbevisst.

Det er nettopp dette som har skjedd. Jeg er blitt mer trygg på meg selv i det jeg gjør og det gjør at jeg er mer tilfreds med meg selv og mine omgivelser.

Du sitter kanskje med spørsmålet om hvordan jeg har klart å sette av 2-3 timer hver dag? Først og fremst har dette handlet om viljen min til å nå målet, men det har også vært vært indre kamper å kjempe for å fortsette mot målet. Mange ganger har jeg kjent på motstand og fristelsen til å gjøre noe annet akkurat nå. Det har da vært en hjelp å ha målene skrevet opp foran meg. De har jeg sett på hver dag.

Jeg har tatt meg tid til å trene. Hver uke har vært preget av et par  løpeturer  på 30-40 minutter. Jeg har danset en gang i uken og jeg har meditert og øvd T`ai chi hver dag.

Hvordan har du brukt 2014 for å komme i mål med dine mål? Satte du opp noen mål for året? Hva med 2015, har du planer og drømmer for det?

Synes du dette var nyttig, Har dulyst å dele den med andre, – gjør det gjerne.

Utfordrer du dine gamle spor?

Jeg har mor sønn tid i Berlin denne uken. Det er høstferie og vi hadde planlagt denne turen lenge. Jeg har studert her og det er fantastisk å være tilbake hver eneste gang jeg er her. Gå i de kjente gatene som gir velvære og ro. Samtidig utfordrer jeg med selv med å gå inn  inn i det ukjente øst Berlin som jeg ikke er så komfortabel med. Har ikke så gode minner om det, og det er utrolig hvordan slike opplevelser sitter fast og gir uro selv den dag i da, 25 år etter at muren falt. Jeg undrer meg stadig at slike opplevelser sitter så fast. Hodet vet jo at Berlin er ett Berlin nå, men mine følelser sier noe annet.

Jeg tenker at slik er det med mange vaner og Alasdair, min uplines i Forever, var utrolig dyktig til å få meg til å tenke annerledes. Oppdage hvordan mine innstillinger og vaner var, og hvordan jeg kunne omstille meg til å endre meg for å få bedre flyt i hverdagen. Det var min egen angst som hemmet meg. Vi tenker aldri på at vi har angst før vi bli utfordret i det. Vanligvis unngår vi angsten. Det er jo så ubehagelig, så hvorfor skal vi utfordre den? Det er jo så utrolig deilig å ha det slik vi har det. Angsten gir oss muligheten til å komme videre for å oppnå egne mål og drømmer.

Jeg kan lede deg til vannhullet, men du må drikke selv dersom du vil gi deg selv muligheten til å oppnå dine mål og drømmer.
Tar du utfordringen?

Gro klinikken har bursdag, – 32 år

En arbeidsplass i 32 år, – hva betegner det? Stagnering eller angst for å gå ut av comfort sonen for å søke noe nytt? Hvordan har den faglige utviklingen vært? Har dette vært en sovepute der en fysioterapeut har mottatt sitt kommunale driftstilskudd for å ha gode dager.
Privat praksis ble ikke slik for meg. Med gründer gener i baggasjen flere generasjoner tilbake har det vært lange arbeidsdager der klienten/pasienten/kunden har stått i fokus. Alt for den som hadde plager bådementalt og fysisk.
Egen vekst både fysisk og mentalt har vært forkus for å kunne strekke til og gi den behandling og behandlingsform som jeg syntes jeg kunne nå fram til.

Personlig egenopplevelse og egenutvikling både mentalt og fysisk gjennom flere utdannelser innen det psykosomatisk fagområdet har vært mitt fokus siden 1985. Gjenkjennelse av opplevelser hos klienter/ pasienter/ kunder har derfor vært å værebehjelpelig med og gjort at de lettere kom videre.

Jeg har elsket jobben min, og egenutviklingen av mitt nærvær til meg selv og jobben min gjennom Basal Kroppskjennskap, Meditasjon og T’ai chi, ernettoppgrunnentilat jeg har stått idenne jobben så lenge. Å arbeide med mennesker kan være hardt arbeid dersom eget nærvær ikke er godt utviklet.
Etterhvert har mange livsstilsykdommer utviklet seg. Næringsgrunnlaget i kosten er ikke den samme som tidligere. Da jeg for et par år siden kom over Forever Aloe Vera produktene og etter at jeg hadde prøvd dem en stund ut på meg selv og familiene en periode og så de gode resultatene, var jeg ikke tvil av at mange av mine klienter/pasienter/ kunder også ville ha utbytte av dem.
Jeg har sett mange har fått mer energi til være til stede i eget liv langt raskere enn jeg hadde fått resultater av tidligere. Dette gjorde at de også orket å gjøre de fysiske oppgavene som jeg gav i»hjemmelekse».

Jeg selv hadde samme resultat, og jeg så at noen av barna mine også hadde det.

Men i dag feirer jeg bursdag sammen med en ny Gründer og venninne som har en kjempeide. Jeg er spent på å høre nærmere i ettermiddag på åpningsfesten til Luca Account AS. Jeg ønsker henne lykke til. La hennes år bli like utviklende som mine.

Håndsydde Meditasjonsputer

På Gro Butikken får du kjøpt håndsydde  meditasjonsputer. Putene er fylt med kapokk, – ubehandlet bomull, og trukket med et slitesterkt fløyelsstoff.

Velg høyde på din pute:
Putene kan fåes i 2 forskjellige høyder. En som både kan brukes til sittestilling i lotus – og i diamantstilling. ca 30 cm

Den andre er lavere, ca 15 cm –  og her benyttes lotusstillingen i meditasjon. Krever en større fleksibilitet i hofter knær og ankler. Denne er fin og lett å ta med seg på reise.

Putene fåes i Burgunder og Svart.

Var dette interessant for deg?

Del gjerne denne bloggen med dine venner som har interessse for meditasjon.