logo

Jul, – og små barnehender

Glade Jul

I denne søte juletid er det mange minner om tradisjoner som dukker opp. Når jeg leder mine bevegelsesgrupper i Basal kroppskjennskap kommer mange minner og erindringer fram. Noen gode og noen mindre gode. Å få anledning å «lufte» opplevelser som kommer innenfra og få andres aksept, fremmer muligheten for endring i dyptliggende tradisjoner som ikke har vært helsefremmende for den som bærer opplevelsen

I tradisjonens tro skal det vaskes og bakes til jul. Det siste innebærer en del rot og støv. Den tradisjonelle husmoren med yrkesstolthet hadde mye å stri med i denne søte juletid. Samtidig som det skulle være hygge, skulle det være gullende rent i alle husets kroker. Mange husmødre gjorde bakingen unna før barna kom hjem fra skolen, eller lot være å invitere barna med på bakingen.

IMG_5566

Resultatet kommer i dag fram i behandlingstimen. De forteller med skam at de ikke ønsker å ha barna med på julekakebaking. Opplevelsen av irritasjon i kroppen når de tenker på alt de må rydde i etterkant, – for det må jo være ryddig. Erkjennelsen av sorgen for å ikke oppleve samspillet med barna, og lettelsen for å kunne slippe denne verkebyllen fram. En frigjørelse. Det blir flere barn som får oppleve kakebaking denne julen. Nettopp fordi mødrene tør å møte seg selv på det mest sårbare og mest skamfulle.

L1020556

Del gjerne dette,- det kan være gjenkjennende for flere

På gjengrodde stier

Etter en uke på kurs i Basal Kroppskjennskap som lærerkandidat, der hver dag har vært preget av å følge klokka, var det deilig å stoppe opp etter at deltagerene var reist.

Å roe ned, – sette tiden i et annet lys. 

Vi har hatt et fantastisk vær og jeg husker turene vi hadde her ned mot Lågen, bademulighetene og gleden ved å være her i stillheten den gang jeg var deltager på Basal kroppskjennskaps kursene.

Nå er jeg tilbake, denne gang som lærerkandidat. Et ønske de siste årene har vært å finne tid og rom til å finne tilbake til dette fristedet nede ved Lågen. Denne gangen bød muligheten seg.

Med frostrøyken omkring ørene begir jeg meg ut på naboens traktorveg. Endelig kan jeg la tiden oppheves og jeg lar meg bare drive med der beina tar meg med.  

Hvor er denne stien? Ja der er det noen spor av den. Jeg kommer meg over et tilløp til Lågen, – uten å bli våt på beina, – og der litt lenger framme finner jeg stien. Den er der, men nesten usynlig. Det er ikke mange som har gått her og holdt den lett gangbar de siste årene.  

Jeg lar stien føre meg framover. Den som viser veien, og jeg håper den viser meg fram til mitt «lille fristed» den gang for ca 15 år siden. Et fristed som gav rom å oppleve sammen med andre deltagere på kurset, men også et fristed der jeg kunne trekke meg tilbake og la egne opplevelser få komme fram. Opplevelser som var arbeidet fram gjenom bevegelse i kroppen.

Som fra det uvirkelige dukker det opp et lysthus, eller er det et vakttårn?

Ved nærmere øyesyn forstår jeg at her sitter fiskeren og kikker ut over Lågen. Jeg setter meg andektig ytterst på trammen av lysthuset. Jeg har en følelse av å være inntrenger. Fornemmer stemningen av de som sitter her. Den lystige samtalen, men også stillheten dem imellom der inntrykkene fra naturen rundt kan fylles, og hver av den tilegnes nye indre opplevelser.

Innventaret vitner om hygge og tid for ro. Her på disse få kvadratene er alt en trenger for ventingen på den store fangsten.  Feste for fiskestangen, hoven innen rekkevidde, og akevitten til å varme seg på når bålpanna ikke gir nok varme fra utsiden. «Shit fiske»

Mamma du er så god når……

En liten replikk fra hverdagen

«Mamma du er så god når du kommer til frokost, når du har meditert, og du har på de gamle joggebuksene og håret ditt står rett til værs!»

– Å være nærværende sammen med andre overskygger alt annet.

Min tilstedeværelse i meg selv gir ringvirkninger. 

 Å være nærværende i dagliglivet gir en opplevelse av å gi, men også muligheten til å ta inn mer. Oppdage mer av omgivelsene.

To be or not to be

DSCN0146

The first day of my life, – Melanie C

Hvorfor er jeg forhandler av Forever Aloe Vera?

Historikk:

Da jeg jeg med min oppgave i mitt avsluttende studie til Lærer i Basal Kroppskjennskap, hadde jeg tidligere i løpet av studietiden vært på kurs hos Dr Audun Myskja. Jeg var interessert i å bruke dr avhandlingen hans som referanse i min oppgave. Da jeg surfet på nettet oppdaget jeg en side som inviterte meg til å ta kontakt dersom jeg ville vite mer om både Aloe Vera og bie produktene, samt forretningsideen.

Jeg tok kontakt og her er jeg i dag, – veldig fornøyd.

I Forever fikk jeg  3 muligheter:

1) Kjøpe produktene til eget bruk

2) Selge produkter

3) Bygge team.

Jeg valgte alle 3., fordi jeg var trygg på at min supervisor kunne bistå meg med dette arbeidet. Hjelpen jeg har fått er unik.

Etter 30 år som privatpraktiserende selvstendig næringsdrivenede vil jeg bli minstepensjonist, og her ser jeg at jeg har mulighet til å bygge opp en forretning som kan gi avkastning når den tid kommer.

I min praksis arbeider jeg individuelt med pasienter, –  men mest i grupper som jeg har hatt gode resultater med over flere år. 

Min pedagogiske utdanning og erfaring i gruppearbeid passer perfekt for å bygge opp team i Forever. Pedagogikken i Basal kroppskjennskap er bygget opp på å fremme helse og personlig vekst.

Er du interessert å være med i teamet og deretter kanskje  bygge opp din egen forretningsvirksomhet,

– ta kontakt, på tlf 90929206 eller mail: post@grorandifroyland.no

– jeg er her for å hjelpe deg i gang.

Produktene

Forever Living i Skandinavia

 

Island, – blant tusser og troll.

Jeg har alltid hatt et drag mot det golde og kalde i naturen og det røffe klimaet. Island har stått på ønskelisten i snart 30 år. Den gang fikk jeg jobb på Reykjavik universitetssykehus. Dessverre gav lønningne den gang så liten uttelling at jeg ikke ville ha mulighet til å dekke et månedlig avdrag på studietlånet på kr. 500,-

I år ble lærermøtet i den internasjonale lærergruppen i Basal Kroppskjennskap avholdt på Island.

Med det samme jeg lander på flyplassen får jeg en følelse av ekslusivitet. Estetisk utforming av flyplassen. På bussen tenker jeg: Hvorfor har jeg ikke reist hit før? Det kjennes som om jeg har savnet dette landet uten å ha vært her.

L1010701

Det golde landskapet mot den knallblå himmelen gir meg med ett en forståelse og innsikt i jordens indre kraft som er kommet til overflaten.

L1010704

Den klare natten, den klare luften. Ja den er klarere, friskere enn vestlandsluften. Det er et drag av fukt, kulde og renhet i den.

L1010714

De klare fargene i natur og på hus. Skarpheten og kontrastene.

L1010764

L1010923

Og her kan man forstå hvorfor islendingene har fått en livlig fantasi om tusser og troll.

L1090410

En hel uke med bare sol og varme. Islendingene selv opplever dette som en sjeldenhet.

L1010739

Ja Island var som å komme hjem, et sentralt punkt i mitt liv

L1010816

Innsikt gir utsyn

Innsikt gir utsyn

L1010862

Norsk Institutt for Basal Kroppskjennskap

 

Et folk, – et Norge

Da dette bildet ble tatt hadde bomben gått av i Oslo og skytedrama pågikk for fullt på Utøya. Disse to kompisene gikk rundt og lekte i strandkanten, – intetanende hvilken symbolikk de gjenspeiler.

Som andre sjokkartede opplevelser var dette også noe som ikke gikk inn, som ble liggende utenpå, som jeg beskyttet meg mot å ta innover meg. Det var som jeg ble forsteinet, ingenting kom ut av meg, all bevegelse i meg stoppet opp. Jeg holdt pusten, det ble for sterkt å slippe den til, – da ville jeg føle, oppleve, ta inn over meg tragedien.

Angsten som bredte seg innenfra måtte jeg beskytte meg mot. Å forsteine meg selv i kroppen kunne hindre at angsten fikk spre seg utover i kroppen og få ta bolig i meg.

Bare for noen dager siden hadde tanken streifet meg at i år var det 10 år siden » nine eleven» . Denne gangen ble terroren så nær, at den truet min trygghet i dagliglivet.

Mandagen gikk jeg i tog. Kjente, visste jeg måtte delta for å ha tilhørighet.

På Rådhusplassen kjente jeg bare på sorg og fortvilelse for dem som hadde vært i tragedien og stod oppreist og «forklarte». Når jeg var i et slikt sjokk og hadde mistet all bevegelse, hvordan hadde de det?

Uken gikk, tarmbevegelsene hadde stoppet opp. Jeg var oppstipert og hadde mage som en stortromme.

29. Juli, Olsok og offentlig flaggdag. Jeg heiste flagget på halv stang, og kjente det kom et sukk langt ned i magen. Jeg hadde begynt å bevege meg igjen. Pusten kjentes friere og jeg slapp litt mer til. Jeg fikk igjen lyst til å arbeide med mitt nærvær. Rette oppmerksomheten mot kroppen gjennom bevegelse og meditasjon.

L1010495

I løpet av helgen hadde jeg en lang tur. Det kjentes godt å komme i større bevegelser. Sliten, men fornøyd kommer jeg hjem. Hunden rusler rundt meg, radioen står på og jeg hører Liv Ullmann’s stemme som sier vi er alle mødre til all verdens barn. I det jeg henger hundebåndet på kroken kjenner jeg at jeg må holde fast i det, – og så kommer de etterlengtede hulkene, helt ned i magen. Endelig kan jeg slippe pusten og gråten til, – helt ned i bekkenet.

Jeg er kommet i bevegelse igjen, fra innsiden. Jeg løfter meg fra innsiden ved kraft av pusten, og jeg kjenner meg sterk. Kjenner jeg er godt balansert over føttene, men ikke bare balansert, – det er som føttene mine har røtter og forankerer hele meg, og jeg er:

ET FOLK, – ET NORGE

L1010534

 

Kolonnekjøring

Værmeldingen, –  vegmeldingen.

Været som merkes på kroppen. Ristingne i bilen etterhvert som vi nærmer oss fjellet.

Pusten blir kortere. Det stive blikket. De små pupillene og spenningen i øyemuskulaturen. Kontakten med gasspedalen, beinet som spenner seg og grepet om rattet som blir hardere.Vil vi rekke kolonnen før veien stenger?

IMG_1258

Menneskene i kolonnen. Går raskt fram mot begynnelsen av den uendelige rekken med biler. Hendene i lommene. Skuldrene trukket høyt opp. De raske skrittene gir gjenklang i den kalde tunnellen. Kulden som sniker seg inn under klærnene.

Samtalen menneskene imellom. Litt raske ordvekslinger. Frostrøyken som blandes med sigarettrøyk. Irritasjonen og angsten for å bli stående natten over.

Du rykker stadig lenger fram i køen. Den blide og avspente fra brøytemannskapet som kommer bort til bilen. Håpet stiger. Er det min tur neste gang til å følge kolonnen? Den hyggelige stemmen. Hvor mange personer i bilen?

Bare en, – alene du?

Ordene fyller rommet mellom oss og det avspente nærværet fyller mitt hjerte. Magen slipper litt ut, pusten slippes til og jeg vet at neste gang er det min tur.

Brøytebilene vender, setter kursen mot bommen som heves. Akselerasjonen. Her er det bare å henge på. Må ikke miste kontakten med kolonnen.

Varselysene som blinker så langt øye kan se. Isen som legger seg på vindusviskerene selv om varmeapparatet er satt på kaldt, nettopp for å hindre isdannelse.

Snøfokkene innimellom som skjerper nærværet og konsentrasjoen. Øyeblikkene der man føler seg alene ute i snøkavet. Igjen kontakten gjennom blinkende fra varsellysene til bilen foran.

IMG_1269

Hjulene som mister grepet og spinner i korte øyeblikk. Endelig, der er neste tunnel.

Puh, der var 4 timers venting gjort for et lite kvarter.