logo

Lenge til neste møte med min datter

Så er tiden kommet, – som jeg har ventet på, – som jeg tror jeg har forberedt meg til.

Min datter foretrekker sine venner, og vraker meg. Jeg tror jeg er forberedt, men kjenner at jeg allikevel er totalt uforberedt. Jeg assosierer det med samme følelse når jeg ble vraket av venninner da jeg vær liten jente. Når de andre jentene hang sammen og jeg måtte stå utenfor. Følelsen av å ikke være populær og god nok.

Et øyeblikk er det som om alt stopper opp, – et øyeblikk som jeg besinner meg, og lynkjapt forstår hvilken situasjon jeg befinner meg i.

er med ett klumpen i halsen et hundredels sekund, – før jeg klarer å stotre fram. Hvor skal dere da?

Vet ikke, svarer hun, og glir forbi meg inn på rommet sitt. Jeg derimot blir stående som en støtte.

I mitt fagspråk kalles dette en fryssitusjon. Jeg vet at skal jeg komme meg ut av dette må jeg bevege meg, og jeg vet at den viktigste bevegelsen nå er å slippe pusten til. Men da kjenner jeg hva som vil skje. Gråten står jo i halsen på meg!

Du kan jo spør om mormor vil bli med deg?

Stemmen avbryter meg i min faglige diskusjon. Hun gir meg et forslag, en mulighet til å tenke annerledes, -som min mor gav meg når jeg stod utenfor venninneflokken.

Kjenner med ett at jeg er i midten, strekker meg oppover og nedover.

En time senere er jeg på shopping sammen med min mor. Hun stråler av å bli tatt med, og jeg kjenner lykkefølelsen spre seg igjen. Hvor lenge har hun ventet på dette? Må jeg også vente så lenge på denne  «gjenforeningen»? Må jeg også bli 80 før min datter kommer tilbake?

Jeg tar et skritt tilbake, slipper pusten litt til, og kjenn

siterte_sitater29

En klientopplevelse skrevet i jeg form der mine terapeutiske observasjoner er flettet inn i dialogen.

Kjenner du deg igjen?

Legg til din kommentar og del gjerne:-)

Meditasjon, – rom.- tid og sted.

First day of my life

De siste 20 årene har jeg meditert sporadisk om morgenen, helt til jeg oppdaget at denne lille stunden for meg selv gjorde en vesens forskjell for hvordan min dag ble. Dermed har jeg de siste  9 årene meditert hver morgen. Jeg har hatt min faste plass i huset. Et sted som jeg fant ro og trygghet.

I høst pusset vi opp flere rom og jeg måtte flytte meg rundt i huset hvor det var en ledig plass. Blant annet ble jeg sittende på en plass der ryggen var fri og jeg opplevde uro i min tilstedeværelse. Tenkte ikke så mye av det da,  før oppussingen var over og jeg kom tilbake til min faste plass.

Åh så deilig, her fant jeg roen gjennom meditasjon, jeg ble mer nærværende og fikk anledning til å fylle meg selv igjen uten noen ytre forstyrrelser. Dette var som å komme hjem igjen, til min egen trygghet, ikke bare til de fysiske omgivelsene rundt meg, men også til de indre omgivelsene.

Mens byen enda sover

Lysey fra lyktene i Haraldsvan speiler seg i bannflaten

Lysey fra lyktene i Haraldsvan speiler seg i bannflaten

Tidlig morgen, – ute for å hente avisen. Stille, bare en bildur i det fjerne. Etter alle stormene der vinden har laget musikk i ventilene dag ut og dag inn, kan jeg igjen høre min egen øresus og min egen pust.

Det blir fristene å gå en lengre tur enn til postkassen.

Jeg plystrer til hunden og hun kommer, forstår logrende at vi skal gå litt lenger enn til postkassen denne morgenen.

Vannet er stille, jeg kan se lysløypa på andre siden av vannet. Den fører inn i skogen. Hunden værer endene, kryper framover. Jaktinnstinktet er alltid der. Hun trenger ikke dagslys for å orientere seg. Luktesansen er sterk og det dominerende sanseorganet.

Stien langs vannet frister, men den er ikke opplyst. Kjenner med ett at øresusen og lyden av min egen pust forsvinner. Angsten kommer opp i dagen for mørket. Jeg kjenner at jeg legger alle sansene utenpå huden når øynene ikke lenger kan se i mørket.

Redselen for alt som media har presentert opp gjennom årene kommer fram på netthinnen.

Lysten for å gå langs vannet overvinner. Friheten til å elske livet og være nærværende er større enn angsten for at det uforutsigbare skal få styre meg. Men allikevel viktig å reflektere over.

Synd det er blitt slik!

På gjengrodde stier

Etter en uke på kurs i Basal Kroppskjennskap som lærerkandidat, der hver dag har vært preget av å følge klokka, var det deilig å stoppe opp etter at deltagerene var reist.

Å roe ned, – sette tiden i et annet lys. 

Vi har hatt et fantastisk vær og jeg husker turene vi hadde her ned mot Lågen, bademulighetene og gleden ved å være her i stillheten den gang jeg var deltager på Basal kroppskjennskaps kursene.

Nå er jeg tilbake, denne gang som lærerkandidat. Et ønske de siste årene har vært å finne tid og rom til å finne tilbake til dette fristedet nede ved Lågen. Denne gangen bød muligheten seg.

Med frostrøyken omkring ørene begir jeg meg ut på naboens traktorveg. Endelig kan jeg la tiden oppheves og jeg lar meg bare drive med der beina tar meg med.  

Hvor er denne stien? Ja der er det noen spor av den. Jeg kommer meg over et tilløp til Lågen, – uten å bli våt på beina, – og der litt lenger framme finner jeg stien. Den er der, men nesten usynlig. Det er ikke mange som har gått her og holdt den lett gangbar de siste årene.  

Jeg lar stien føre meg framover. Den som viser veien, og jeg håper den viser meg fram til mitt «lille fristed» den gang for ca 15 år siden. Et fristed som gav rom å oppleve sammen med andre deltagere på kurset, men også et fristed der jeg kunne trekke meg tilbake og la egne opplevelser få komme fram. Opplevelser som var arbeidet fram gjenom bevegelse i kroppen.

Som fra det uvirkelige dukker det opp et lysthus, eller er det et vakttårn?

Ved nærmere øyesyn forstår jeg at her sitter fiskeren og kikker ut over Lågen. Jeg setter meg andektig ytterst på trammen av lysthuset. Jeg har en følelse av å være inntrenger. Fornemmer stemningen av de som sitter her. Den lystige samtalen, men også stillheten dem imellom der inntrykkene fra naturen rundt kan fylles, og hver av den tilegnes nye indre opplevelser.

Innventaret vitner om hygge og tid for ro. Her på disse få kvadratene er alt en trenger for ventingen på den store fangsten.  Feste for fiskestangen, hoven innen rekkevidde, og akevitten til å varme seg på når bålpanna ikke gir nok varme fra utsiden. «Shit fiske»

Mamma du er så god når……

En liten replikk fra hverdagen

«Mamma du er så god når du kommer til frokost, når du har meditert, og du har på de gamle joggebuksene og håret ditt står rett til værs!»

– Å være nærværende sammen med andre overskygger alt annet.

Min tilstedeværelse i meg selv gir ringvirkninger. 

 Å være nærværende i dagliglivet gir en opplevelse av å gi, men også muligheten til å ta inn mer. Oppdage mer av omgivelsene.

To be or not to be

DSCN0146

The first day of my life, – Melanie C

Hvorfor er jeg forhandler av Forever Aloe Vera?

Historikk:

Da jeg jeg med min oppgave i mitt avsluttende studie til Lærer i Basal Kroppskjennskap, hadde jeg tidligere i løpet av studietiden vært på kurs hos Dr Audun Myskja. Jeg var interessert i å bruke dr avhandlingen hans som referanse i min oppgave. Da jeg surfet på nettet oppdaget jeg en side som inviterte meg til å ta kontakt dersom jeg ville vite mer om både Aloe Vera og bie produktene, samt forretningsideen.

Jeg tok kontakt og her er jeg i dag, – veldig fornøyd.

I Forever fikk jeg  3 muligheter:

1) Kjøpe produktene til eget bruk

2) Selge produkter

3) Bygge team.

Jeg valgte alle 3., fordi jeg var trygg på at min supervisor kunne bistå meg med dette arbeidet. Hjelpen jeg har fått er unik.

Etter 30 år som privatpraktiserende selvstendig næringsdrivenede vil jeg bli minstepensjonist, og her ser jeg at jeg har mulighet til å bygge opp en forretning som kan gi avkastning når den tid kommer.

I min praksis arbeider jeg individuelt med pasienter, –  men mest i grupper som jeg har hatt gode resultater med over flere år. 

Min pedagogiske utdanning og erfaring i gruppearbeid passer perfekt for å bygge opp team i Forever. Pedagogikken i Basal kroppskjennskap er bygget opp på å fremme helse og personlig vekst.

Er du interessert å være med i teamet og deretter kanskje  bygge opp din egen forretningsvirksomhet,

– ta kontakt, på tlf 90929206 eller mail: post@grorandifroyland.no

– jeg er her for å hjelpe deg i gang.

Produktene

Forever Living i Skandinavia

 

Island, – blant tusser og troll.

Jeg har alltid hatt et drag mot det golde og kalde i naturen og det røffe klimaet. Island har stått på ønskelisten i snart 30 år. Den gang fikk jeg jobb på Reykjavik universitetssykehus. Dessverre gav lønningne den gang så liten uttelling at jeg ikke ville ha mulighet til å dekke et månedlig avdrag på studietlånet på kr. 500,-

I år ble lærermøtet i den internasjonale lærergruppen i Basal Kroppskjennskap avholdt på Island.

Med det samme jeg lander på flyplassen får jeg en følelse av ekslusivitet. Estetisk utforming av flyplassen. På bussen tenker jeg: Hvorfor har jeg ikke reist hit før? Det kjennes som om jeg har savnet dette landet uten å ha vært her.

L1010701

Det golde landskapet mot den knallblå himmelen gir meg med ett en forståelse og innsikt i jordens indre kraft som er kommet til overflaten.

L1010704

Den klare natten, den klare luften. Ja den er klarere, friskere enn vestlandsluften. Det er et drag av fukt, kulde og renhet i den.

L1010714

De klare fargene i natur og på hus. Skarpheten og kontrastene.

L1010764

L1010923

Og her kan man forstå hvorfor islendingene har fått en livlig fantasi om tusser og troll.

L1090410

En hel uke med bare sol og varme. Islendingene selv opplever dette som en sjeldenhet.

L1010739

Ja Island var som å komme hjem, et sentralt punkt i mitt liv

L1010816

Innsikt gir utsyn

Innsikt gir utsyn

L1010862

Norsk Institutt for Basal Kroppskjennskap

 

Et folk, – et Norge

Da dette bildet ble tatt hadde bomben gått av i Oslo og skytedrama pågikk for fullt på Utøya. Disse to kompisene gikk rundt og lekte i strandkanten, – intetanende hvilken symbolikk de gjenspeiler.

Som andre sjokkartede opplevelser var dette også noe som ikke gikk inn, som ble liggende utenpå, som jeg beskyttet meg mot å ta innover meg. Det var som jeg ble forsteinet, ingenting kom ut av meg, all bevegelse i meg stoppet opp. Jeg holdt pusten, det ble for sterkt å slippe den til, – da ville jeg føle, oppleve, ta inn over meg tragedien.

Angsten som bredte seg innenfra måtte jeg beskytte meg mot. Å forsteine meg selv i kroppen kunne hindre at angsten fikk spre seg utover i kroppen og få ta bolig i meg.

Bare for noen dager siden hadde tanken streifet meg at i år var det 10 år siden » nine eleven» . Denne gangen ble terroren så nær, at den truet min trygghet i dagliglivet.

Mandagen gikk jeg i tog. Kjente, visste jeg måtte delta for å ha tilhørighet.

På Rådhusplassen kjente jeg bare på sorg og fortvilelse for dem som hadde vært i tragedien og stod oppreist og «forklarte». Når jeg var i et slikt sjokk og hadde mistet all bevegelse, hvordan hadde de det?

Uken gikk, tarmbevegelsene hadde stoppet opp. Jeg var oppstipert og hadde mage som en stortromme.

29. Juli, Olsok og offentlig flaggdag. Jeg heiste flagget på halv stang, og kjente det kom et sukk langt ned i magen. Jeg hadde begynt å bevege meg igjen. Pusten kjentes friere og jeg slapp litt mer til. Jeg fikk igjen lyst til å arbeide med mitt nærvær. Rette oppmerksomheten mot kroppen gjennom bevegelse og meditasjon.

L1010495

I løpet av helgen hadde jeg en lang tur. Det kjentes godt å komme i større bevegelser. Sliten, men fornøyd kommer jeg hjem. Hunden rusler rundt meg, radioen står på og jeg hører Liv Ullmann’s stemme som sier vi er alle mødre til all verdens barn. I det jeg henger hundebåndet på kroken kjenner jeg at jeg må holde fast i det, – og så kommer de etterlengtede hulkene, helt ned i magen. Endelig kan jeg slippe pusten og gråten til, – helt ned i bekkenet.

Jeg er kommet i bevegelse igjen, fra innsiden. Jeg løfter meg fra innsiden ved kraft av pusten, og jeg kjenner meg sterk. Kjenner jeg er godt balansert over føttene, men ikke bare balansert, – det er som føttene mine har røtter og forankerer hele meg, og jeg er:

ET FOLK, – ET NORGE

L1010534

 

Kolonnekjøring

Værmeldingen, –  vegmeldingen.

Været som merkes på kroppen. Ristingne i bilen etterhvert som vi nærmer oss fjellet.

Pusten blir kortere. Det stive blikket. De små pupillene og spenningen i øyemuskulaturen. Kontakten med gasspedalen, beinet som spenner seg og grepet om rattet som blir hardere.Vil vi rekke kolonnen før veien stenger?

IMG_1258

Menneskene i kolonnen. Går raskt fram mot begynnelsen av den uendelige rekken med biler. Hendene i lommene. Skuldrene trukket høyt opp. De raske skrittene gir gjenklang i den kalde tunnellen. Kulden som sniker seg inn under klærnene.

Samtalen menneskene imellom. Litt raske ordvekslinger. Frostrøyken som blandes med sigarettrøyk. Irritasjonen og angsten for å bli stående natten over.

Du rykker stadig lenger fram i køen. Den blide og avspente fra brøytemannskapet som kommer bort til bilen. Håpet stiger. Er det min tur neste gang til å følge kolonnen? Den hyggelige stemmen. Hvor mange personer i bilen?

Bare en, – alene du?

Ordene fyller rommet mellom oss og det avspente nærværet fyller mitt hjerte. Magen slipper litt ut, pusten slippes til og jeg vet at neste gang er det min tur.

Brøytebilene vender, setter kursen mot bommen som heves. Akselerasjonen. Her er det bare å henge på. Må ikke miste kontakten med kolonnen.

Varselysene som blinker så langt øye kan se. Isen som legger seg på vindusviskerene selv om varmeapparatet er satt på kaldt, nettopp for å hindre isdannelse.

Snøfokkene innimellom som skjerper nærværet og konsentrasjoen. Øyeblikkene der man føler seg alene ute i snøkavet. Igjen kontakten gjennom blinkende fra varsellysene til bilen foran.

IMG_1269

Hjulene som mister grepet og spinner i korte øyeblikk. Endelig, der er neste tunnel.

Puh, der var 4 timers venting gjort for et lite kvarter.