Å stå sammen, – å gå sammen. Når dagen starter med uro

Fredagskvelden ble kort. En travel uke var over. En uke jeg visste bli krevende, og som gikk knirkefritt. Jeg visste at det ville gå bra. Jeg visste at jeg ville klare å komme gjennom den fordi jeg for det første hadde planlagt hver time for å ha kontroll på hva jeg skulle legge vekt på. jeg var lykkelig for at jeg hadde kommet i mål slik jeg hadde ønsket. jeg var sliten. Kroppen kjentes ut som en geléklump når jeg satte meg til bords sammen med resten av familien. Reker var det mest spennende og minst energikrevende jeg kunne finne på til fredagskos. 

Sengen tok i mot meg og jeg kunne stole på underlaget og gi etter for tyngden. Jeg sovnet med lyden av piskende regn og en vind som ristet i huset. Lite visste jeg der jeg lå, at mens jeg lå fredfullt under dynen, kjempet mange mennesker en kamp med frykt og redsel noen tusen kilometer unna.

Jeg sov til klokken 9 neste morgen. Våknet og skjønte ikke helt hva som foregikk. År siden jeg hadde sover så lenge. Du kjenner opplevelsen når du ikke vet helt hvor du er? Morgenstellet gikk unna i en fei. Dagen var min og jeg gledet meg over en ubrukt dag, inntil jeg skrudde på radioen og nyhetene strømmet innover meg.

Sist gang jeg satt med samme lammende følelse var jeg i København og opplevde hylende sirener og blålys i et døgn. Frykten og uroen som preget oss alle, slo tilbake til meg her på mitt eget kjøkken mens jeg lyttet til nyhetene. Samtidig opplever jeg dobbeltheten. Det kjennes som om hele brystet mitt fylles av nestekjærlighet, men som også inneholder både frykt, angst, sinne og uro, men mest rom får kjærligheten for mennesket, medmennesker, nære og fjerne.

IMG_2004

Etter å ha jobbet mange år med mennesker, der jeg har fått anledning til å få komme inn i mange menneskers aller «helligste rom», noe jeg er utrolig ydmyk for, har jeg tro på at mennesket er født gode og snille. Bare mennesket kan gjøre andre mennesker vondt.

Dagen går videre, men det er noe som er annerledes. Mens nyhetene fortsetter, blir vi mennesker mer stille. Det er en annen stemning i hele byen mens jeg vandrer gjennom den tidlig på denne lørdags formiddagen. Det er som om angsten og uroen ligger helt ut i huden på alle jeg møter. Vi snakker om selve hendelsen, men vi snakker ikke om oss selv hva vi opplever, hvilke følelser vi kjenner på. Kanskje er det for vanskelig? Har vi ord å sette på opplevelsene? Hva gjør det med oss? Utvikler vi nytt følelses vokabular i slike situasjoner?

Klarer du å sette ord på hvordan du opplever denne situasjonen?