logo

Takk, – medsøstre

Kvinne dagen, – en dag for å kjenne på en kvinnes variabler i livet. Et spekter fra glede og til sorg. Glede av å være den frie kvinne som kan gjøre det jeg vil, som har mulighet til å velge de muligheter som byr seg. Jeg kjenner jeg er privilegert, men er det dette som er det virkelige livet? Er det dette som skal være privilegiet. Bort fra basis, basis til å være kvinne med primære muligheter. Muligheten til å bare være mor. Kan dette kombineres? Å være yrkeskvinne og mor samtidig. Vi er kvinner som kan ha fokus på flere områder samtidig, men hvilken pris har det?

shutterstock_305250734

I min hverdag møter jeg kvinner i alle aldre. Kvinner med skrukket hud som er gustengrå. Som ser ut som om de ikke har sett dagens lys på flere år og som ikke gjør noe for å skjule det. Kvinner som har gitt opp og som kommer fordi det er det siste håp, ikke for dem, men for legen. Eller er det legens mulighet for å bli avlastet for en stund. Legen vet at det ikke vil skje noen endring, – og overlater til meg å skape ny motivasjon og håp.

Unge kvinner som dekker til huden med tykke lag med foundation, 2 lag , som en uttalte en gang. Falske øyevipper og ”oppblåste” lepper. Kvinner som ikke har gitt opp håpet, og satser alt på fasaden for at andre ikke skal bli oppmerksom på dem, og deres indre lidelser.

Begge kvinnene, kjenner seg utslitt. Den ene av alle krav som har vært opp gjennom livet, – den andre av alle kravene hun er oppe i, – som hun ikke kan innrømme, – ikke en gang for seg selv at det er slitsomt. Det eneste begge kvinnene ønsker, – er en sofa, en seng å sove i. Ro og stillhet, – bare være i sin egen boble.

Etterhvert blir veggene i boblen så tykk at det ikke er mulig for noen å trenge gjennom. Møtet med disse kvinnene er vanskelige. Å bygge opp tryggheten deres på at de kan mestre å være bare seg selv, og at det er godt nok. Sakte kjenner de på et gryende håp, – et håp om forståelse, – en mulighet til å vise fortvilelse, sorg, savn av å kunne få være til stede i eget liv uten å bli stilt krav til.

Å være disse kvinnene nær, se deres utvikling, være nærværende til å se deres fortvilelse og mulighet til gryende håp om en endring, er å være medsøster. Historier har brent seg inn i min hjerne og hjerte. I lys av deres fortvilelse, gir det meg en mulighet og oppdagelse av meg selv. Ikke vet du kjære medsøster at du har hjulpet din terapeut til å se seg selv mange ganger. At du har gitt meg mulighet til endring, – en endring som har gitt meg mulighet til å fortsette mitt arbeid med å møte nye medsøstre for nytt håp og mulighet for endring.

Takk kjære medsøstre!